Gjennomført intervalløkt = Lykke

Iallefall nesten;) Når jeg sleper meg opp trappene etter en snau times intervalløkt (inkludert oppvarming og nedjogging...) er jeg stolt av meg selv. Følelsen jeg får når jeg har klart å ta meg helt ut er veldig tilfredsstillende. Bare det å få oppleve den følelsen er nesten verdt alt slitet. Håper selvfølgelig at treningen skal gi positivt utslag på de kommende løpene jeg skal delta i også, men akkurat nå er det ikke så viktig.

I fjor var det en knakende god selger på G-Sport som lurte på meg et par Puma sko. Et par lette, lekkerbiskener som i følge selger ville kutte 15 sekunder på kilometeren. Hmmm. Har mine tvil om det, men jeg tok de på meg i dag for første gang på aldri så lenge. Og de er lette å ha på foten, mye lettere enn Asicsen jeg løper med til vanlig. Dempingen blir tilsvarende dårligere, og det er ikke så bra for min skrantne kropp. Men på en slik kort økt som i dag fungerte det ganske greitt. Det er deilig å løpe med lettere sko, men at jeg fløy bortover veien er vel å overdrive en smule.

Sjekket med RunKeeper i etterkant, og det viste seg at 4-minuttersdragene i snitt gikk litt fortere enn sist. Men om det skyldes skoene i seg selv, eller troen på dem, eller rett og slett at jeg tok i mer, er uvisst. Akkurat det klarer ikke selv RunKeeper å si noe fornuftig om;)

Treningsøkten i dag satt langt inne. Jeg har helt frivillig vasket gulvene i dag i et håp om å bli fritatt for trening. Det fungerte dårlig. Jeg har prøvd å lenke meg fast til sofaen, men det nyttet ikke det heller...
Men nå som jeg er ferdig, er alt bare deilig!