Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

onsdag 17. august 2011

Jeg slår det herved fast - intervall-treninger hjelper!

Kanskje litt tidlig å si det etter kun en intervall-trening..... Men det finnes faktisk flere kilometer med forskningsrapporter som understøtter min påstand;) Ikke hør på dette våset mitt, jeg er bare litt ovenpå i dag.

Jeg gjennomførte økt nummer 2 denne uka i henhold til treningsplanen min (utrolig at jeg fortsatt henger med der). Jeg skulle ifølge den løpe mellom 5 og 8 km, og det gjorde jeg ved å løpe 5,1. Det holdt akkurat, gitt. Dette er den samme sløyfa som jeg har løpt flere ganger, og som jeg 27. juli satte ny rekord. Hva  skjer i dag? Jeg gruser den! Med 58 sekunder. Jeg gjentar; 58 sekunder! Det er helt fantastisk. Selv om jeg løper sakte, så er det fantastisk morsomt å slå egne rekorder. Det gjør at jeg får et ekstra lite tupp i stumpen, og hjelper meg til å komme meg ut døra igjen neste gang. Noe som minner meg på at "neste gang" er 16 km....Det er laaaaangt.

Det gikk som sagt veldig fint i dag. Det var sterk medvind helt til vending, og da lå jeg 50 sekunder foran den forrige rekorden, og jeg håpet at jeg skulle greie det. Men på returen ble det tungt. Søravinden midt i fleisen. Har dere noen ganger drømt at dere er ute og løper? Da går alt i store og utrolig saaakte bevegelser. Sånn kjentes det ut på returen i dag. Det må allikevel ha gått greitt for da jeg klokket meg inn nede ved søppelsuget (start- og målområdet mitt) slo jeg altså den forrige bestetiden med 58 sekunder. Ikke var jeg så hakkanes sliten heller. Det er jeg ikke så glad i heller. Å bli sliten, altså. Å trene utenfor komfortsonen er noe jeg ikke er flink til, jeg må innrømme det. Jeg vet at jeg må det for å bli bedre, men da blir jeg jo så sliten. Og det er vondt. Jeg liker på en måte bare å lunke rundt i mitt jevne, rolige trav. Det blir ikke noen gode tider av det, men noen må bli sist. Det er iallefall det jeg tenker, men jeg vil jo ikke bli sist. Ikke egentlig. Så da må jeg bare bite i det sure eplet, trene jevnere, mer og bedre. Og vondere. Jeg tror jeg i gang.

Jeg så forresten ut som en joggende bomullsdott i dag. Jeg hadde vasket tightsen uten å ta ut toalettpapiret jeg hadde lagt i baklomma sist jeg var ute.

Ikke vask tight med dopapir i lomma!!!



1 kommentar:

  1. Haha, for en tights!

    Intervall hjelper altså! Jeg tror jeg kan si det samme selv. Nå bedriver ikke jeg akkurat intervalltrening, men jeg løper i kupert skog, så hadde jeg hatt pulsbelte ville nok pulsen gått opp og ned vil jeg tro.

    Du er flink!

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails