Løp for livet: Min første "ordentlige" intervall-trening!

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

mandag 15. august 2011

Min første "ordentlige" intervall-trening!

La meg ta det beste først. I dag var det strålende sol og 24 grader i Tromsø kl 15.30 da jeg startet treningen min. Det er sjelden kost;) På beina har jeg et par flunkende nye Asics sko. Lilla. Asics passer meg helt perfekt, og det er fort gjort å kjøpe nye sko. Asics, god demping, ingen pronasjon, størrelse 38. Ferdig!

Veldig fornøyd med disse

Så var det den derre intervall-økta da.... Da jeg signerte treningsplanen ble jeg fortalt at intervall-trening er noe jeg ikke kommer unna dersom jeg ønsker å sette ny pers i Firenze. Og jeg tenkte at 4 x 4 minutter må da kunne gå greitt. Hvor sliten kan jeg bli? Veldig, viste det seg. Så sliten at jeg endret det til 5 x 3. Da jeg hadde jogget ned til der selve inervallene skulle starte, knallet jeg til som om det var 60 meter på skolestafetten i 4. klasse jeg løp. Da blir 4 minutter veeeeldig lenge. Etter 3 minutter klarte jeg ikke mer, og jeg justerte en smule på den treningsplanen...Men jeg tok 5 drag istedet for 4, og jeg løp i 15 minutter i stedet for 16, så alt i alt ble det ikke så verst. Men fy fader så sliten jeg ble. Og midt i det siste draget havnet jeg oppi en skikkelig bratt bakke. En bakke jeg alltid går opp når jeg er på joggetur. Og nå måtte jeg altså komme meg opp der i vesentlig høyere fart. Men jeg klarte det! Sliten, men stolt som en hane! Eventuelt høne!

Og jammen kom det ikke en fyr på sykkel og ropte, "Stå på, flott fart!" Det har aldri skjedd før. Så jeg gikk fra intervall-treningen med en skikkelig god følelse. Det var på en bisarr måte litt morsomt å bli så sliten også;) Jeg hører jeg er litt høyt oppe nå, men det tillater jeg meg i dag;)

RunKeeper fungerte fint, jeg begynner å like den greia der. Den har masse morsomme funksjoner og jeg gleder meg allerede til å se om jeg klarer å holde høyere fart på dragene på neste intervall-økt. Det er utrolig hva man kan måle med disse duppetittene nu for tiden;)