Kampen om sisteplassen;)

Ikke alle kan vinne;)

http://www.dn.no/d2/article2242037.ece

Variert trening;)

Denne uka har jeg trent veldig variert, og det har vært morsomt. Treningsglede på høyt nivå;)

Jeg har gått på fjellet og i skogen. Jeg har gått på mølle og hatt intervalltrening på ellipse. Jeg har vært på diverse spinningtimer. SpinningMovie. Det var bra, bortsett fra at lerretet hang for høyt opp. Noen flere timer der, og kink i nakken er et faktum. Men knallartig å være med å sykle i felt;)

Jeg har trent styrke og jeg har til og med testet ut en ny maskin som har dukket opp nede på SATS. En "stake-maskin" for langrennsløpere. Skikkelig tungt! Jeg satser på bedre gli enn det der når jeg skal gå på ski i vinter.

For jeg satser virkelig på å gå på ski når snøen kommer. På torsdag kjøpte jeg til og med nytt skiutstyr. Jeg er klar for vinteren!

Jeg har bestemt meg for at det er helt greitt å ikke kunne løpe. Iallefall for en stund.

Fridagen brukes til trening (blandt annet)

Jeg har fri fra jobben i dag, og hva er da bedre enn å legge inn en langøkt?
Jeg hadde allerede meldt meg på en spinningtime på formiddagen i dag, og jeg dro tidlig ned på SATS slik at jeg kunne gå på elipsemaskinen først.

Det ble en langt, flott økt i dag. Ingen løping, men jeg klarte å ta meg skikkelig ut allikevel. Og treningen ble litt mer variert enn om jeg bare skulle ha løpt. Jeg har jo ikke helt slått fra meg maraton i november, så jeg må legge inn noen skikkelige langøkter.

Dagens trening varte faktisk i tre timer og det ble plass til både ellipse, spinningtime, mølle (rask gange i oppoverbakke) og styrketrening.

Og når jeg endelig er ferdig med økten er det med god samvittighet jeg slanger meg i sofaen med et glass hvitvin:)

Jeg er i gang med alternativ trening

Og det kjennes faktisk ganske bra. Tenk på hvor mye annet jeg kan drive med enn de lange joggeturene som jeg burde gjøre for å komme meg i mål på maraton;)

I stedet for å løpe gatelangs i 2 timer på søndag gikk jeg opp på toppen av Rødtind i stedet. Egentlig mye koseligere enn å løpe langs trafikkerte veier. Det blir en skikkelig treningsøkt også, når man går så fort man kan. Det hadde snødd om natten, og det hadde lagt seg litt snø på toppene. Høstfargene er på sitt flotteste også. Vakkert.

Tromsdalstind med hvitt dryss

Flotte farger

I går, mandag, stakk jeg innom SATS. I stedet for mølla ble det en tur på sykkel. Jeg klarer ikke å presse meg like mye når jeg sykler som når jeg løper, så treningseffekten blir nok ikke like høy. Men slik som kroppen er nå, er sykling fint. Tidligere syklet jeg mye, men jeg kuttet ned på det da jeg begynte å jogge. Det ble vanskelig å finne tid til begge deler. Men jeg gjenoppdaget gleden ved å sykle. Selv om det bare var inne på en spinningsykkel. Jeg avsluttet økten med styrketrening for bein, rygg og skuldre. Jeg har ikke trent styrke siden før sommerferien, så det blir spennende å se hvor støl jeg blir etter denne økten.

I dag, tirsdag, har jeg gått (og småjogget - ja, jeg vet at jeg ikke skal løpe, men bena begynte å gå fortere av seg selv) opp til skihytta. Turen passer perfekt å gjennomføre rett etter jobb, før jeg begynner med middagen;)

Så helt til slutt kommer det en liten bekjennelse. Det er mulig jeg har gjort en tabbe, men jeg har kjøpt en Bosuball som jeg har planer om å bruke hjemme. Jeg er litt redd for at det skal skje det samme med den som det har gjort med vekter, strikker, rockeringer, baller og annet stæsj....Men den er sikkert grei å ha.

Jeg får dette til!

Jeg har laget en ny plan vedrørende trening. Den går ut på å gå turer i skogen og trene styrke på SATS. Jeg skal med andre ord ta det rolig. Jeg tror jeg har godt av det. Jeg har bestemt meg for å la løping være løping helt til hoftene er helt bra, og jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal være lei meg for det.

Jeg har derfor bestemt meg for ikke å dra til Oslo neste helg (flybilletten er booket om). KK-mila får gå uten meg.

Hva jeg gjør i forhold til maraton i i Firenze er jeg litt mer usikker på. Jeg reiser helt sikkert dit, og jeg tror også at jeg kommer til å plukke opp startnummeret mitt. Hva jeg så gjør, må jeg nesten ta som det kommer. Jeg håper at jeg er fornuftig og lar være å starte. Firenze er en av mine favorittbyer, og 4 dager der i november blir helt knall. Løping eller ikke.

Dagens trening ble en times tur på sleipe og våte bladdekte stier. Sola stakk frem, og det ble en bra tur i herlig høstvær.

Det snødde faktisk litt på morgenen og på fjelltoppene har snøen lagt seg. Det er for tidlig med vinter enda;)

På toppen av øya ligger Skihytta

Snøen har lagt seg på toppene

Av og til må man endre fokus og mål

Jeg har fått løpeforbud! Min kjære fysioterapeut var bastant i sine uttalelser tidligere i dag. "Ingen løping overhodet, unge dame! Jeg vil ikke høre at du har løpt en eneste meter før du er helt smertefri. Og skal jeg dømme etter hvordan dette ser ut i dag, vil det bli veldig lenge til." Det eneste positive med dette var uttrykket "unge dame"....

I følge han kommer hoftesmertene som en kombinasjon av Churg-Strauss sine herjinger og for mye løping på asfalt. Alle musklene er kjempestramme og bekkenet er visst mer eller mindre låst. Fysioterapeuten sa forøvrig at som regel er det et kompliment når noen forteller deg at du har stram rumpe, men i mitt tilfelle var det visst ikke det. Nei vel.

Så nå blir det iallefall ikke KK-mila for mitt vedkommende neste helg, og det blir sannsynligvis ikke noe maraton  i november heller. Men Firenze uten løping er også fint;) God mat og vin og ivrig tilskuer istedet. Jeg vet akkurat hvor jeg skal stå, på veien opp mot Piazzale Michelangelo. Der er det tungt;)

Så hva i all verden skal jeg gjøre nå da? Trene må jeg. Det har Churg-Strauss bestemt. Men hva skal jeg trene, og hva skal jeg trene til? Jeg kan sykle, svømme, gå i skogen og på fjellet, gå på ski og surre rundt på SATS i styrkeapparater og på Ellipsemaskin. Så det er forsåvidt nok å velge i, det er bare det at det er å løpe jeg helst vil. Og jeg liker å ha et maratonløp som mål. Det krever såpass mye trening at jeg ikke kan skulke treningen. Er målet et terrengløp på 5 km er det på en måte bare å møte opp. Til mål kommer jeg. Og ser jeg et snitt til å skulke treningen, er jeg relativ lett å be....

Jeg skjønner at jeg må ta noen valg, jeg må endre fokus hva gjelder trening og mål. Iallefall for en god stund fremover. Og jeg må faktisk begynne å innse at sykdommen kanskje kommer til å sette noen flere begrensninger i livet mitt enn det den har gjort hittil. Flere begrensninger enn det jeg setter pris på. Allerede da jeg lå på sykehuset for drøye to år siden, måtte jeg gjøre en rekke korrigeringer. Nå ser det altså ut som om jeg må gjøre flere. Og jeg liker det ikke.

Men kjære Churg-Strauss, jeg lar meg ikke knekke!

Skogstur i cellegiftbakrus

Kombinasjonen høy dose Prednisolon og cellegift intravenøst er ingen god coctail. Kortisonen gjør meg kjempegira, energisk og sulten som en ulv. Cellegifta gjør meg kvalm, og jeg får sterke hodesmerter og feber. Det må jo gå dårlig det;)

På grunn av ulvehungeren  "måtte" jeg bake boller, og jeg "måtte" spise 6 varme, nybakte herlige boller med smør og ost. Rett etter middag...som forøvrig var omtrent dobbelt så stor som vanlig. Og så slår kvalmen og hodepinen til. Jada, det er så herlig...

Men allerede etter en dag begynner kroppen å fungere mer normalt igjen. Etter jobb i dag gikk jeg derfor en times tur i skogen. Hoftene fungerer fortsatt dårlig, og siden jeg enda går rundt i cellegiftbakrus, var en rolig skogstur akkurat den type trening jeg trengte.

I morgen skal jeg til fysioterapeut, og jeg er spent på om han kan finne ut hvorfor hoftene er så vonde. Forhåpentligvis har han en plan for hvordan han skal få dem bedre igjen. Fy fader, som jeg gleder meg til å kunne jogge igjen. Er det ikke rart hvor lyst man har til å trene når man egentlig ikke kan?

Pasienttur til Gutta på Skauen

Ikke for å syte og klage altså, men jeg vil ikke påstå at hoftene er noe bedre i dag. Så det er i ganske slett humør jeg krabber opp av senga. Humøret stiger heller ikke nevneverdig når jeg titter ut og ser at skyene henger lavt og regnet siler ned.

Hva gjør man en sånn dag? Når både formen og humøret er dårlig og ikke engang værgudene gidder å være på parti med deg. Da er det trist, gitt. Heldigvis er det mye morsomt å drive med inne.... Jeg nevner i fleng; vaske badet, rydde i medisinskapet (høres ikke ut som noe jobb, men med et slikt medisinarsenal som jeg har, er det det), støvsuge, kaste ut alle verandaplantene som egentlig har vært døde i et par uker allerede og legge bort sommerjakkene og henge inn vinterklærne istedet. Det siste hjelper iallefall ikke på humøret.

Det er kjedelig å være i dårlig humør, og det gidder jeg sjelden å være lenge. Hvem kan tenkes å skulle ut i et slik dritvær? Jeg sender en SMS til Inger-Helen, min gode venninne med hjertestarter;) Hun skal sikkert ut, tenker jeg. Javisst skal hun ut, både hun og kjæresten. Veldig fint, da klistrer jeg med på dem, og blir med ut til Gutta på Skauen.

En tur på snaue 4 kilometer. Men som passer perfekt for ei med hjertestarter og kjæresten som har brudd i ryggen. Og meg da, med 2 hofter som ikke vil at jeg skal bevege meg og en Churg-Strauss som som har bestemt seg for å minne meg på at han er der. En skikkelig pasienttur;) I pessregn. Litt regn (les; mye regn) er ikke farlig, så lenge man har godt selskap. Og Gutta på Skauen serverer skikkelig bålkaffe. Svart og kruttsterk! På veien tilbake til bilen føler vi oss ganske gruttsterke vi også. Som har trosset både værguder og skranglete kropper.

Skikkelig bålkaffe

To "pasienter" på tur

Jeg har bare lyst til å grine!

Jeg ser at den overskriften ikke ser bra ut. Men er det ikke av og til lov til å si hvordan man egentlig har det? Når vi møter venner, familie og ukjente også, er et av de første spørsmålene vi stiller; "Hvordan har du det?" Og av en eller annen grunn forventer vi  et "jo takk, bare bra" i retur. Jeg har begynt å si at "nei vet du, i dag har jeg det ikke så greit." Og jeg ser at mottakeren som regel blir litt satt ut. Feil svar.

Men det er tilfellet, jeg har bare lyst til å grine. Fordi jeg er lei meg, fordi jeg har denne Churg-Strauss som alltid følger etter meg uansett hva jeg finner på for å kvitte meg med han. Og fordi jeg ikke kan trene. Det høres kanskje dumt ut å si at jeg griner fordi jeg ikke kan trene? Men trening for meg betyr ikke bare å holde meg i form, holde vekta nede og for generelt velvære. Trening for meg betyr å holde sykdommen i sjakk slik at jeg kommer meg gjennom dagen på en så OK måte som mulig. Klarer jeg ikke å trene, er Churg-Strauss rask med å puste meg i nakken. Jeg kjenner nærværet, og det takler jeg dårlig.

I dag besto min "trening" av en nølende og vaklende gåtur på 4 kilometer. Det tok meg 1,5 time. Da går det ikke fort;) Det føltes nesten som om da jeg trente meg opp etter at jeg satt i rullestol for drøye to år siden. Men jeg var iallefall ute og fikk rørt litt på meg. Uansett hvor langt nede jeg er, hjelper det å komme ut å være i aktivitet. Til og med denne turen gjorde underverker. Skulle selvfølgelig helst ha jogget, men på grunn av smertene i hoftene er det helt umulig. Og det er selvfølgelig på grunn av dem at jeg ikke klarte å bevege meg fortere.

Nå når turen er gjennomført virker det ikke som om smertene er sterkere iallefall, og det får jeg ta som et godt tegn. På onsdag skal jeg til fysioterapeut, håper han kan hjelpe.

Og på mandag skal jeg på sykehuset for min faste dose med cellegift. En dag hvor jeg er koblet til intravenøs-stativet og har mange samtaler med de andre som er der i samme ærend. De dagene pleier å være veldig hyggelige, selv om vi kunne ønske at vi møttes under andre omstendigheter;)

Jeg drømmer om å ligge under dette treet