Med godt selskap i Nordmarka

Sammen med gode kolleger fra Oslo-kontoret har jeg vært på en kjempefin tur i Nordmarka. Først snaue to kilometers gange bort til T-banen på Majorstua. Deretter en halvtimes småskravling mens vi blir fraktet oppover til Frognerseteren. Det er fullt av folk på banen. Mange skal gå tur, mens andre garantert ikke skal det. For banen er også full av russ. Kanskje sågar full av fulle russ... De skal helt sikkert ikke gå tur, de ser rimelig utslitt ut der de siger sammen i setene, og så vidt klarer å holde øynene åpne;) Og jeg er glad for at det er 25 år siden jeg var der de er nå. Morsomt, men ufattelig slitsomt;)

Vi går først til Ullevålsseter, en tur på drøye 7 km. Det er lett å gå, fine veier, nesten snøfritt og stort sett bare nedoverbakke. På Ullevålsseter kryr det av turglade mennesker og dyr, og kampen om benkene utenfor er hard.

Ullevålsseter

Vi nyter sola og en enkel lunsj før vi fortsetter videre ned til Sognsvann og deretter til Rikshospitalet hvor trikken venter på bare oss.

Vi snakker om alt og ingenting og kjenner at det er godt å bare være. At det er fint å gå tur sammen med gode venner. At det er herlig med noe som begynner å ligne sommer!

Sognsvann i nydelig forsommervær

Hvitveistepper så langt øyet kan se!

En tur på nesten 18 km, det er bra! Og i morgen er planen å gå den samme turen, men i motsatt retning. Da får jeg kjørt meg litt mer, for da blir det 18 km med oppoverbakke! Det blir bra!

Mør og fin!

Jeg kjenner det før jeg åpner øynene. Når jeg strekker meg mot klokka for å slå av alarmen, kjenner jeg det. Det stritter i mot. Ikke bare fordi det er tidlig og jeg egentlig vil sove lenger. Nei, det er musklene mine som stritter i mot. Absolutt alle musklene i kroppen skriker og jamrer seg etter behandlingen de fikk i går. Dette er deres måte å hevne seg seg på. Den minste bevegelse i dag vil gjøre vondt. Jeg må sannsynligvis gå baklengs nedover trappene. Kan det virkelig være så ille? Akkurat nå kjennes det slik ut. Jeg kreker meg opp av senga mens lår-, rumpe-, mage- og ryggmuskler verker. Arm- og skuldermuskler er ikke særlig samarbeidsvillig når jeg åpner døra. Og det er ikke med lette og ledige skritt jeg går inn på badet. Å løfte armene for å vaske håret i dusjen er nesten umulig! Dagen derpå er ikke bestandig enkel å komme gjennom:) Men det er lenge siden jeg har vårt så støl. Timen med PT-Hilde på SATS i går er skyld i dette. Der fikk jeg kjørt meg, og har brukt muskler jeg knapt nok visste eksisterte. Dette har jeg og kroppen min godt av, tenker jeg når jeg til og med kjenner det i musklene når jeg løfter kaffekoppen ved frokostbordet!

En bra treningsdag

Jeg begynte dagen med personlig trener på SATS. Coopertesten sto på programmet. Det gikk overraskende bra:) Kanskje er ikke formen så elendig som jeg har fryktet? 30 minutter med styrketrening etterpå gikk også på et vis. Veldig mange armøvelser. Det kan med andre ord bli tøft å løfte Prosecco-glasset i kveld...Men jeg har lært at vil jeg det nok så klarer jeg det:) Etter timen på SATS gikk jeg til å fra UNN. 6 km ble det tilsammen. Det er bra:) Til og med ærendet på UNN gikk fint. Så da er det vel bare å konkludere med at det har vært en bra dag:)

I dag har jeg gått for livet

Strålende sol, lite vind. Nesten blikkstille hav. Hestehoven er begynt å stikke opp fra skitne veigrøfter. Det er vår i Tromsø i dag;)

Jeg har som sagt lovet å høre på både leger og min egen kropp, og det betyr at det ikke blir noen jogging på meg i dag. Men gå, det kan jeg;) Så da ble det en gå-tur i stedet. En lang tur, nesten 15 km ble det. Jeg gikk så fort jeg kunne, slik at det ble en slags  treningsøkt ut av det allikvel;) Og jeg kjenner i lårmuskelaturen at jeg har tatt i;) Det kjennes ut som om jeg har gått for livet i dag. Det er jeg fornøyd med.

Og i dag var jeg ikke alene på veiene. Det krydde av andre våryre mennesker. Unge og gamle, alle var ute og priset våren. Barnefamilier, hvor de yngste håpefulle var ute med sykkelen for første gang. Herlig!

Et treningsprogram å leve (godt) med

Jeg har endelig kommet i gang med mine PT-timer på SATS. Det er nesten ett år siden min siste PT-time og jeg har savnet dem. Savnet dem for det er godt å få veiledning, støtte, oppmuntring og pesing underveis. Av en trener som ikke bare er faglig flink, men som også bærer med seg ett og annet i ryggsekken. Min trener kjenner godt til hva jeg sliter med og hva jeg trenger å fokusere på. Sammen er vi blitt enige om et treningsopplegg jeg kan leve med. Til og med leve godt med. 2 økter på SATS pr uke samt en økt ute langs veien er planen. Det er litt mindre enn det jeg gjorde i fjor på denne tiden, men det viste seg at det ble litt for mye for min etterhvert aldrende og skrøpelige kropp:) Da ble det jo hofteproblemer så det holdt, og løpeforbud i 6 måneder. Kanskje dette treningsopplegget fungerer bedre. Jeg har begynt å innse at jeg må lytte mer til kroppen, og til legene også for den delen:) Sist jeg var på sykehuset fikk jeg beskjed om at jeg ikke får lov å trene så hardt at jeg blir utslitt og ligger som et slakt i gangen når jeg kommer hjem. Jeg skal høre på dem. Jeg lover å ta det litt mer med ro. Jeg har lært!

Hvor skal lista legges?

Det er jeg veldig usikker på. Har så veldig lyst til å trene regelmessig og passe hardt, komme meg i form og gå ned noen "kortison-kilo. Men jeg lurer på hva som er fornuftig. I fjor vår fikk jeg laget et treningsprogram som besto av fire økter pr uke. Ikke spesielt mye og ikke så veldig hardt. Men det skar seg! Kroppen taklet ikke det, og jeg skjønner jeg må gjøre noen endringer i år.

Så da blir jo spørsmålet, hvor skal lista legges?

Jeg har min første PT-time på lenge i morgen, og ser frem til det. Sammen med PT-Hilde kan jeg kanskje komme frem til et fornuftig opplegg:)

Småjogging på bare fortau

I påsken har jeg tatt meg selv i nakken. Jeg har vandret gatelangs i Wien og Oslo, og jeg har gått turer rundt Sognsvann. Jeg har småjogget i St Hansparken og langs bare fortau i Tromsø.

Det går ikke fort, det gjør det ikke. Formen en ikke det den var etter 6 måneder med løpeforbud. Men erfaringsmessig vet jeg at det ikke skal mange treningsøkter til før alt føles så mye lettere.

Jeg må ta det med ro, det er det som blir utfordringen nå. Jeg må skynde meg langsomt. Begge hoftene sier fra etter en lett økt, og det er vel ikke helt bra. Jeg vil ikke havne i samme situasjon som i høst. Løpeforbud er ikke artig! Iallefall ikke når det er løping, les subbing, jeg synes er morsomt:) Målet i år må derfor være å klare å trene på en slik måte at jeg kommer i bedre form uten å få disse irriterende skadene/slitasjene.

Det er ikke lett, jeg blir jo så ivrig! Det er jo så befriende og inspirerende å kjenne formen komme sigende. Jeg vil løpe mye og langt:) Men ikke i år! Være fornuftig, det er det som er greia i år.

Ikke har jeg meldt meg på til noen løp enda heller. Det bør jeg muligens gjøre, da det virkelig er en motivasjonsfaktor for meg. Jeg er usikker på hvilke eller kanskje bedre, hvilket løp jeg skal velge. Det er så mange å velge i, selv om mange allerede utpeker seg som uaktuelle.

Maraton får jeg ikke lenger lov av legene å gjennomføre.... heldigvis, tenker jeg nå
Halvmaraton i Oslo i september kan være aktuelt, det samme med iForm-løpet og KK-løpet. Løp som arrangeres i i april og mai er utelukket, jeg har altfor lite trening bak meg.
Så er det Sognsvann Rundt, de er i aller høyeste grad aktuelle. De arrangeres en gang i uken hele sommerhalvåret, og jeg velger selv hvor mange runder jeg vil løpe. Kanskje det blir noen sånne?

Og så har jeg veldig lyst til å kombinere et løp med en utenlandstur. Halvmaraton et eller annet sted i Sør-Europa til høsten? Det høres forlokkende ut! Om det er smart, vet jeg ikke. Muligens er det blitt slik at jeg bør holde meg til milløp. Men det er greit det! Bare jeg klarer å holde meg frisk:)

Om å hente avisen på søndag

Jeg stikker ut og henter avisen, sier jeg til min kjære datter. OK, men husk at vi må rekke og spise middag før jeg reiser på trening klokka 19, svarer hun.

Herregud, det er jo 3 timer til.... Men det å hente avisen på en søndag når du bor i Lundefuglveien (jeg kaller den Lunefull-veien) i Tromsø er ikke gjort på et blunk. Vi har postkasser selvfølgelig. Men de er så små at jeg har sett meg nødt til å si opp avisene mine. Det er ikke plass! Ikke engang til lokalavisa, og den er ganske tynn. Så det betyr at jeg må i butikken eller kiosken for å hente avisen. Og på søndag er det et stykke til nærmeste utsalgssted.

Så når min datter er bekymret for at vi skal rekke å lage og spise middag før kl 1900 er det berettiget.

Det snør som rakkern og det  har lagt seg 20 cm  snø på fortauene i løpet av natta og formiddagen, så det frister ikke å jogge ned for å hente denne avisen. Men jeg trekker på meg overtrekksbukse, dunjakke, votter og lue, og legger ut på noe som minner om en ekspedisjon.

Jeg starter Endomondo (som jeg nå endelig har tatt i bruk), og den forteller at jeg må tilbakelegge  3,43 km for å få avisen i hus.

Det kan jeg vel kalle god hverdagstrim!!!

Er jeg endelig i gang igjen?

Det har vært et tungt vinterhalvår. Jeg har hatt tilbakefall på sykdommen og vært gjennom tre måneder med relativ tøff medisinsk behandling. Cellegift og Prednisolon virker ikke spesielt oppbyggende på formen, selv om den hjelper meg å holde meg frisk;)

Er jeg i gang igjen?

Nå er jeg endelig ferdigbehandlet for denne gangen og jeg kan begynne å trene mer systematisk. Men jeg har ikke bare ligget på sofaen de siste månedene, selv om ikke aktiviteten er registrert her. Det har faktisk blitt ganske mange mil på ski (i subbetempo), og jeg har også gått mye. Løping derimot, har det blitt lite av. Og jeg har vært slapp med å møte opp på SATS. Men jeg er i gang der også. Har kjøpt meg 24 timer med PT, så nå er det ingen vei tilbake;) Regner med at trener-Hilde får fart på meg slik hun pleier.

I dag har jeg vært på årets første utendørs joggetur!Jeg leser på FB og andre blogger om at folk sørpå løper ute med sine nyervervede løpeskjørt. Jeg blir misunnelig;) Jeg har også kjøpt meg løpeskjørt, men det ser ikke bra ut å ha det utenpå overtrekksbuksa..... Her snør det, så skjørtet får ligge så lenge. Kanskje i mai....

Løpeturen gikk som forventet. En knapp halvtime og kroppen ville ikke mer. Men 30 minutter er mye bedre enn ingenting, og et sted må jeg starte igjen. Og jeg vet at det skal ikke mange treningsturene til før formen blir betraktelig bedre;)

Så nå satser jeg på at jeg endelig er i gang igjen etter en litt uforskyldt vinterdvale.

Jeg gleder meg til løpe i skjørt!

Teknikkurs i langrenn

Jeg liker å gå på ski. Laaaange skiturer er flott, kondisjonen er OK. Teknikken derimot er mindre bra.

Så på tirsdag deltok jeg på et teknikkurs i regi av Learn2ski. Med bare to deltakere ble dette en veldig bra kveld med godt utbytte. Fokuset denne første kvelden var staking. Og etter å ha staket over øya på kryss og tvers må jeg innrømme at det var en del muskler som var ganske slitne. Og når dette skrives er de samme musklene i grunnen bare ømme og stive...

På slutten av økten flyttet vi fokus over på diagonalgang. Og endelig fikk jeg en positiv tilbakemelding. Jeg går ganske fint i diagonalgang når det er flatt. Men litt mindre fint (betyr sikkert "dårlig", det var en høflig ung mann som instruerte oss) så fort det blir litt oppoverbakke. Det er visst ikke bra når skiene klapper når man går.

Kjempeslitsomt kveld! Det blir effektivt når vi bare er to som skal instrueres:) Og som sagt, jeg lærte mye, og hjemmeleksen som jeg fikk til neste uke skal gjennomføres til punkt og prikke. Ingen slinger i valsen!

Og neste uke: dobbelttak og freske fraspark:)

I Nordmarka

I forrige uke var jeg i Oslo, og i motsetning til i Tromsø hvor jeg bor, var det strålende skiføre!

På vei til Holmenkollen

Da er løpet i gang. Heia Norge!

På søndag hadde jeg billetter til skiskytersirkuset i Holmenkollen. En virkelig kald fornøyelse:) Jeg ga opp etter å ha sett på jentenes jaktstart. Da ble det t-banen tilbake til ei varm stue, og guttas renn så jeg fra sofaen.

Min nye venn på Ullevålsseter

 Heldigvis har jeg anledning til å ta noen timer fri fra jobb. Mandag og tirsdag gikk jeg derfor på ski fra Frognerseteren til Sognsvann. Det er flott å være ute i løypene på dagtid på en hverdag. Det er stille og rolig og løypene helt fantastiske.

Onsdag kommer med strålende vintervær, og jeg bestemmer meg for en litt lengre rute. Jeg legger turen innom Kikkut. Det er lenge siden jeg har gått på ski, og jeg er litt spent på om jeg tar meg vann over hodet når jeg sliter meg opp den ene bratte bakken etter den andre. Men det går kjempefint:) Kroppen fungerer fortsatt, gitt.

På vei til Kikkut - i herlig vintervær

Et raskt overslag forteller meg at jeg har gått ca 5 mil denne uka, og det er flott. Mer enn en maraton, og det bare på noen få dager:)

En oppløftende tur i strålende Tromsø-vær

Etter et nytt tilbakefall og en ny runde på sykehuset, har jeg i dag vært ute på en svært oppløftende tur.

Stålblå himmel og en sol som omsider har løftet seg over horisonten.
Jeg møter folk med solbriller når jeg er ute på en kombinert spaser- og rolig joggetur. Masse blide og glade mennesker og mitt eget humør øker i takt med antall minutter jeg er i bevegelse.

Målet i dag er stort sett å være ute, og å se hvordan tilbakefallet påvirker smertene i benet når jeg går/jogger. Jo, de er verre enn tidligere, men ikke så ille at de skal stoppe meg fra å være i aktivitet. Det går faktisk bedre enn det jeg har fryktet. Jeg er ganske god til å svartmale ting, men jeg er ganske god til å klare å vri rundt på den mentale bryteren også.

Men altså, jeg gikk og småjogget (totalt 20 lyktestolper med jogging;)) i 50 minutter, og det var deilig.

Sliten i foten, men en fantastisk god følelse i magen;)

Jeg tar meg selv i nakken!

Etter et turbulent år både form- og sykdomsmessig har jeg nå endelig bestemt meg for å komme i gang med treningen igjen.

I går stakk jeg innom SATS og underskrev en kontrakt med 24 PT timer. Det er ett år siden jeg hadde den siste PT-timen min, så dette var på høy tid:)

Denne treningen blir selvfølgelig bare et supplement til annen trening. Det hjelper meg med å trene regelmessig, for jeg klarer ikke å stå foran PTen å si at jo da, jeg har trent mye siden vi møttes sist.

Nå har jeg hatt løpeforbud siden september, og maratonløp har vel legene mer eller mindre forlangt at jeg skal droppe. Men det er mange kortere løp jeg kåhar lyst til å være med på. dessuten planlegger jeg å bli flinkere til å gå på ski. Jeg planlegger å delta på et langrennskurs, men det er jo nesten umulig å få plass:)

Jeg er i gang, jeg har iallefall en undertegnet kontrakt i lomma!