Av og til må man endre fokus og mål

Jeg har fått løpeforbud! Min kjære fysioterapeut var bastant i sine uttalelser tidligere i dag. "Ingen løping overhodet, unge dame! Jeg vil ikke høre at du har løpt en eneste meter før du er helt smertefri. Og skal jeg dømme etter hvordan dette ser ut i dag, vil det bli veldig lenge til." Det eneste positive med dette var uttrykket "unge dame"....

I følge han kommer hoftesmertene som en kombinasjon av Churg-Strauss sine herjinger og for mye løping på asfalt. Alle musklene er kjempestramme og bekkenet er visst mer eller mindre låst. Fysioterapeuten sa forøvrig at som regel er det et kompliment når noen forteller deg at du har stram rumpe, men i mitt tilfelle var det visst ikke det. Nei vel.

Så nå blir det iallefall ikke KK-mila for mitt vedkommende neste helg, og det blir sannsynligvis ikke noe maraton  i november heller. Men Firenze uten løping er også fint;) God mat og vin og ivrig tilskuer istedet. Jeg vet akkurat hvor jeg skal stå, på veien opp mot Piazzale Michelangelo. Der er det tungt;)

Så hva i all verden skal jeg gjøre nå da? Trene må jeg. Det har Churg-Strauss bestemt. Men hva skal jeg trene, og hva skal jeg trene til? Jeg kan sykle, svømme, gå i skogen og på fjellet, gå på ski og surre rundt på SATS i styrkeapparater og på Ellipsemaskin. Så det er forsåvidt nok å velge i, det er bare det at det er å løpe jeg helst vil. Og jeg liker å ha et maratonløp som mål. Det krever såpass mye trening at jeg ikke kan skulke treningen. Er målet et terrengløp på 5 km er det på en måte bare å møte opp. Til mål kommer jeg. Og ser jeg et snitt til å skulke treningen, er jeg relativ lett å be....

Jeg skjønner at jeg må ta noen valg, jeg må endre fokus hva gjelder trening og mål. Iallefall for en god stund fremover. Og jeg må faktisk begynne å innse at sykdommen kanskje kommer til å sette noen flere begrensninger i livet mitt enn det den har gjort hittil. Flere begrensninger enn det jeg setter pris på. Allerede da jeg lå på sykehuset for drøye to år siden, måtte jeg gjøre en rekke korrigeringer. Nå ser det altså ut som om jeg må gjøre flere. Og jeg liker det ikke.

Men kjære Churg-Strauss, jeg lar meg ikke knekke!

Jeg har bare lyst til å grine!

Jeg ser at den overskriften ikke ser bra ut. Men er det ikke av og til lov til å si hvordan man egentlig har det? Når vi møter venner, familie og ukjente også, er et av de første spørsmålene vi stiller; "Hvordan har du det?" Og av en eller annen grunn forventer vi  et "jo takk, bare bra" i retur. Jeg har begynt å si at "nei vet du, i dag har jeg det ikke så greit." Og jeg ser at mottakeren som regel blir litt satt ut. Feil svar.

Men det er tilfellet, jeg har bare lyst til å grine. Fordi jeg er lei meg, fordi jeg har denne Churg-Strauss som alltid følger etter meg uansett hva jeg finner på for å kvitte meg med han. Og fordi jeg ikke kan trene. Det høres kanskje dumt ut å si at jeg griner fordi jeg ikke kan trene? Men trening for meg betyr ikke bare å holde meg i form, holde vekta nede og for generelt velvære. Trening for meg betyr å holde sykdommen i sjakk slik at jeg kommer meg gjennom dagen på en så OK måte som mulig. Klarer jeg ikke å trene, er Churg-Strauss rask med å puste meg i nakken. Jeg kjenner nærværet, og det takler jeg dårlig.

I dag besto min "trening" av en nølende og vaklende gåtur på 4 kilometer. Det tok meg 1,5 time. Da går det ikke fort;) Det føltes nesten som om da jeg trente meg opp etter at jeg satt i rullestol for drøye to år siden. Men jeg var iallefall ute og fikk rørt litt på meg. Uansett hvor langt nede jeg er, hjelper det å komme ut å være i aktivitet. Til og med denne turen gjorde underverker. Skulle selvfølgelig helst ha jogget, men på grunn av smertene i hoftene er det helt umulig. Og det er selvfølgelig på grunn av dem at jeg ikke klarte å bevege meg fortere.

Nå når turen er gjennomført virker det ikke som om smertene er sterkere iallefall, og det får jeg ta som et godt tegn. På onsdag skal jeg til fysioterapeut, håper han kan hjelpe.

Og på mandag skal jeg på sykehuset for min faste dose med cellegift. En dag hvor jeg er koblet til intravenøs-stativet og har mange samtaler med de andre som er der i samme ærend. De dagene pleier å være veldig hyggelige, selv om vi kunne ønske at vi møttes under andre omstendigheter;)

Jeg drømmer om å ligge under dette treet