Av og til må man endre fokus og mål

Jeg har fått løpeforbud! Min kjære fysioterapeut var bastant i sine uttalelser tidligere i dag. "Ingen løping overhodet, unge dame! Jeg vil ikke høre at du har løpt en eneste meter før du er helt smertefri. Og skal jeg dømme etter hvordan dette ser ut i dag, vil det bli veldig lenge til." Det eneste positive med dette var uttrykket "unge dame"....

I følge han kommer hoftesmertene som en kombinasjon av Churg-Strauss sine herjinger og for mye løping på asfalt. Alle musklene er kjempestramme og bekkenet er visst mer eller mindre låst. Fysioterapeuten sa forøvrig at som regel er det et kompliment når noen forteller deg at du har stram rumpe, men i mitt tilfelle var det visst ikke det. Nei vel.

Så nå blir det iallefall ikke KK-mila for mitt vedkommende neste helg, og det blir sannsynligvis ikke noe maraton  i november heller. Men Firenze uten løping er også fint;) God mat og vin og ivrig tilskuer istedet. Jeg vet akkurat hvor jeg skal stå, på veien opp mot Piazzale Michelangelo. Der er det tungt;)

Så hva i all verden skal jeg gjøre nå da? Trene må jeg. Det har Churg-Strauss bestemt. Men hva skal jeg trene, og hva skal jeg trene til? Jeg kan sykle, svømme, gå i skogen og på fjellet, gå på ski og surre rundt på SATS i styrkeapparater og på Ellipsemaskin. Så det er forsåvidt nok å velge i, det er bare det at det er å løpe jeg helst vil. Og jeg liker å ha et maratonløp som mål. Det krever såpass mye trening at jeg ikke kan skulke treningen. Er målet et terrengløp på 5 km er det på en måte bare å møte opp. Til mål kommer jeg. Og ser jeg et snitt til å skulke treningen, er jeg relativ lett å be....

Jeg skjønner at jeg må ta noen valg, jeg må endre fokus hva gjelder trening og mål. Iallefall for en god stund fremover. Og jeg må faktisk begynne å innse at sykdommen kanskje kommer til å sette noen flere begrensninger i livet mitt enn det den har gjort hittil. Flere begrensninger enn det jeg setter pris på. Allerede da jeg lå på sykehuset for drøye to år siden, måtte jeg gjøre en rekke korrigeringer. Nå ser det altså ut som om jeg må gjøre flere. Og jeg liker det ikke.

Men kjære Churg-Strauss, jeg lar meg ikke knekke!

Pasienttur til Gutta på Skauen

Ikke for å syte og klage altså, men jeg vil ikke påstå at hoftene er noe bedre i dag. Så det er i ganske slett humør jeg krabber opp av senga. Humøret stiger heller ikke nevneverdig når jeg titter ut og ser at skyene henger lavt og regnet siler ned.

Hva gjør man en sånn dag? Når både formen og humøret er dårlig og ikke engang værgudene gidder å være på parti med deg. Da er det trist, gitt. Heldigvis er det mye morsomt å drive med inne.... Jeg nevner i fleng; vaske badet, rydde i medisinskapet (høres ikke ut som noe jobb, men med et slikt medisinarsenal som jeg har, er det det), støvsuge, kaste ut alle verandaplantene som egentlig har vært døde i et par uker allerede og legge bort sommerjakkene og henge inn vinterklærne istedet. Det siste hjelper iallefall ikke på humøret.

Det er kjedelig å være i dårlig humør, og det gidder jeg sjelden å være lenge. Hvem kan tenkes å skulle ut i et slik dritvær? Jeg sender en SMS til Inger-Helen, min gode venninne med hjertestarter;) Hun skal sikkert ut, tenker jeg. Javisst skal hun ut, både hun og kjæresten. Veldig fint, da klistrer jeg med på dem, og blir med ut til Gutta på Skauen.

En tur på snaue 4 kilometer. Men som passer perfekt for ei med hjertestarter og kjæresten som har brudd i ryggen. Og meg da, med 2 hofter som ikke vil at jeg skal bevege meg og en Churg-Strauss som som har bestemt seg for å minne meg på at han er der. En skikkelig pasienttur;) I pessregn. Litt regn (les; mye regn) er ikke farlig, så lenge man har godt selskap. Og Gutta på Skauen serverer skikkelig bålkaffe. Svart og kruttsterk! På veien tilbake til bilen føler vi oss ganske gruttsterke vi også. Som har trosset både værguder og skranglete kropper.

Skikkelig bålkaffe

To "pasienter" på tur

Jeg har bare lyst til å grine!

Jeg ser at den overskriften ikke ser bra ut. Men er det ikke av og til lov til å si hvordan man egentlig har det? Når vi møter venner, familie og ukjente også, er et av de første spørsmålene vi stiller; "Hvordan har du det?" Og av en eller annen grunn forventer vi  et "jo takk, bare bra" i retur. Jeg har begynt å si at "nei vet du, i dag har jeg det ikke så greit." Og jeg ser at mottakeren som regel blir litt satt ut. Feil svar.

Men det er tilfellet, jeg har bare lyst til å grine. Fordi jeg er lei meg, fordi jeg har denne Churg-Strauss som alltid følger etter meg uansett hva jeg finner på for å kvitte meg med han. Og fordi jeg ikke kan trene. Det høres kanskje dumt ut å si at jeg griner fordi jeg ikke kan trene? Men trening for meg betyr ikke bare å holde meg i form, holde vekta nede og for generelt velvære. Trening for meg betyr å holde sykdommen i sjakk slik at jeg kommer meg gjennom dagen på en så OK måte som mulig. Klarer jeg ikke å trene, er Churg-Strauss rask med å puste meg i nakken. Jeg kjenner nærværet, og det takler jeg dårlig.

I dag besto min "trening" av en nølende og vaklende gåtur på 4 kilometer. Det tok meg 1,5 time. Da går det ikke fort;) Det føltes nesten som om da jeg trente meg opp etter at jeg satt i rullestol for drøye to år siden. Men jeg var iallefall ute og fikk rørt litt på meg. Uansett hvor langt nede jeg er, hjelper det å komme ut å være i aktivitet. Til og med denne turen gjorde underverker. Skulle selvfølgelig helst ha jogget, men på grunn av smertene i hoftene er det helt umulig. Og det er selvfølgelig på grunn av dem at jeg ikke klarte å bevege meg fortere.

Nå når turen er gjennomført virker det ikke som om smertene er sterkere iallefall, og det får jeg ta som et godt tegn. På onsdag skal jeg til fysioterapeut, håper han kan hjelpe.

Og på mandag skal jeg på sykehuset for min faste dose med cellegift. En dag hvor jeg er koblet til intravenøs-stativet og har mange samtaler med de andre som er der i samme ærend. De dagene pleier å være veldig hyggelige, selv om vi kunne ønske at vi møttes under andre omstendigheter;)

Jeg drømmer om å ligge under dette treet

Jeg fortsetter min ensomme vandring på ellipse

Aller først stor applaudering til alle dere som har løpt OM og i Berlin. Jeg leser om gode opplevelser og flotte resultater. Knall!

For min egen del ble jo OM et sørgelig kapittel, men jeg må bare se fremover;) Til Firenze.
Jeg trente forsiktig en halvtime på ellipse på SATS i går, men må bare innrømme at hoftene ikke likte det.

Etter endt økt ramlet jeg inn i PT-Hilde. Hun hadde egentrening, og plutselig var jeg sugd inn i hennes styrketreningsøkt. Hyggelig! Og slitsomt... Totalt sett ble treningen i går helt grei. Jeg har ikke trent styrke siden før sommerferien, og vet at jeg må komme meg i gang igjen med det. Kanskje gårsdagens møte gir meg det lille puffet jeg trenger?

Blir frustrert av ikke å kunne trene som jeg vil, men har forstått at jeg må ta smertene på alvor. Førstkommende onsdag skal jeg til fysioterapeut, så får vi se om han har noe fornuftig å fortelle meg.

21 timer igjen til OM

Det er bare timer igjen til start på Oslo Maraton. Startnummer og T-skjorte er i hus, men jeg er fortsatt veldig i tvil om hva jeg skal gjøre.

I dag har jeg gått to runder rundt Sognsvann. Jeg merket ingenting i hofta da, men så er det jo en viss forskjell på å gå rolig i 6 kilometer og å jogge 21.

Jeg har veldig lyst til å gjennomføre løpet i morgen. Jeg har trent bra lenge og alt lå godt til rette for å klare å gjennomføre et bra løp. Helt til for tre uker siden.

Mange har bedt meg om å være fornuftig. Å la være å løpe i morgen. Det er ikke verdt det dersom skaden blir verre. Og jeg er enig. Men jeg har jo så lyst til å være med. Jeg vil være en del av folkefesten i morgen. Som deltaker, ikke som tilskuer.

Jeg tror derfor at jeg stiller til start i morgen kl 13.35. Jeg skal ta det helt med ro, jeg får heller bryte dersom det blir for vondt. Målet blir rett og slett bare å fullføre, tiden er ikke viktig.

Jeg har iallefall T-skjorta....

Dette var noe sørgelige greier...

Det er over 2 uker siden jeg løp sist. I dag måtte jeg prøve å komme meg gjennom en kort joggerunde. Og den ble kort. Sakte gikk det også. Veldig sakte.

Hofta er fortsatt vond, selv om den er blitt  bedre. Jeg hadde håpet at smertene skulle bli mindre etterhvert som kroppen ble varm, men det fungerte ikke helt slik. Hofta var vond hele tiden, og løpesettet var ikke helt optimalt. Jeg "sank" litt for langt ned hver gang jeg satte høyrefoten ned, og det kjentes ikke helt bra ut.

Jeg skal kjenne litt på hvordan dette blir utover kvelden. Dersom smertene ikke ble verre enn før jeg løp, prøver jeg meg på en kort løpetur igjen på fredag. Og da skal jeg ta den endelige avgjørelsen på om jeg kan løpe OM på søndag.

Jeg håper virkelig at jeg kan det. Jeg har tross alt trent med det for øyet helt siden snøen forsvant. Jeg har fortjent å komme  til mål der!

Ikke noe særlig bedre....

Hofta er like vond i dag dessverre, og det blir selvfølgelig ingen løping. Jeg går heller en veldig rolig tur i skogen. Det er flott vær, og det er deilig å være ute. Jeg skulle bare så veldig gjerne ha løpt....

Det er mindre enn 14 dager til OM. Herregud! Jeg må bli bra, og det fort.

Flotte høstfarger i Tromsø

På gjengrodde stier

Utsikt mot Kvaløya

Etter snaue to timer i skogen er det godt å komme inn. Jeg og fjortisen min steiker vafler, drikker blåbærsaft og spiller Rummy. Egentlig et greit alternativ til å løpe;)

Jeg tapte igjen...

KRISE!

Jeg klarer ikke å løpe. Det har skjedd noe inne i den høyre hofta. Det er så vondt, at bare det å gå rundt i stua gjør vondt.  Jeg gikk en rolig tur i skogen i dag for å se om smertene ble verre. Det gjorde egentlig ikke det, men løping er helt uaktuelt dessverre.

Jeg er skikkelig fortvilet! Bare to uker igjen til jeg skal gjennom halvmaraton i Oslo, og nå mister jeg verdifull treningstid.

Jeg krysser fingrene for at jeg kan løpe litt igjen s i løpet av kommende uke.