Pasienttur til Gutta på Skauen

Ikke for å syte og klage altså, men jeg vil ikke påstå at hoftene er noe bedre i dag. Så det er i ganske slett humør jeg krabber opp av senga. Humøret stiger heller ikke nevneverdig når jeg titter ut og ser at skyene henger lavt og regnet siler ned.

Hva gjør man en sånn dag? Når både formen og humøret er dårlig og ikke engang værgudene gidder å være på parti med deg. Da er det trist, gitt. Heldigvis er det mye morsomt å drive med inne.... Jeg nevner i fleng; vaske badet, rydde i medisinskapet (høres ikke ut som noe jobb, men med et slikt medisinarsenal som jeg har, er det det), støvsuge, kaste ut alle verandaplantene som egentlig har vært døde i et par uker allerede og legge bort sommerjakkene og henge inn vinterklærne istedet. Det siste hjelper iallefall ikke på humøret.

Det er kjedelig å være i dårlig humør, og det gidder jeg sjelden å være lenge. Hvem kan tenkes å skulle ut i et slik dritvær? Jeg sender en SMS til Inger-Helen, min gode venninne med hjertestarter;) Hun skal sikkert ut, tenker jeg. Javisst skal hun ut, både hun og kjæresten. Veldig fint, da klistrer jeg med på dem, og blir med ut til Gutta på Skauen.

En tur på snaue 4 kilometer. Men som passer perfekt for ei med hjertestarter og kjæresten som har brudd i ryggen. Og meg da, med 2 hofter som ikke vil at jeg skal bevege meg og en Churg-Strauss som som har bestemt seg for å minne meg på at han er der. En skikkelig pasienttur;) I pessregn. Litt regn (les; mye regn) er ikke farlig, så lenge man har godt selskap. Og Gutta på Skauen serverer skikkelig bålkaffe. Svart og kruttsterk! På veien tilbake til bilen føler vi oss ganske gruttsterke vi også. Som har trosset både værguder og skranglete kropper.

Skikkelig bålkaffe

To "pasienter" på tur