Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

Om meg

Jeg heter Torill Berg og er født i 1967. I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss, og det er som å få en knyttneve i magen. Jeg som aldri har vært syk. Med unntak av en forkjølelse av og til. Ikke en influensa en gang kan jeg skryte på meg.

For å komme meg gjennom dagene er jeg avhengig av å trene. Trening er nesten blitt en livsstil, men av og til, både over kortere og lengre perioder, orker jeg jeg rett og slett ikke å trene heller. Da er jeg så gjennomsliten allerede når jeg står opp om morgenen, og trening er dessverre det siste jeg har energi til. Trening gir meg som regel energi, men da må jeg ha litt å gå på.

For jeg har ei datter på 15 å ta vare på. Og en jobb å passe. Jeg er daglig leder i Tromsø Event AS og Toscana Reiser.

Jeg har ikke tid til å være syk da. Dessverre må jeg kaste inn håndkleet av og til, men denne Churg-Strauss skal ikke få knekke meg.

For å holde sykdommen i sjakk må jeg desverre spise Prednisolon, noe som førte til en herlig vektoppgang på 12 kilo... Jeg sliter enda som besatt med å bli kvitt de kiloene, men de siste 4 sitter dønn fast. Enda en grunn til å trene med andre ord.

Jeg liker å sette meg mål for treningen. Det første målet satte jeg mens jeg lå på sykehuset, ute av stand til å gå ett skritt. Jeg skulle gjennomføre New York Marathon som planlagt. Og jeg klarte det! Det kostet blod, svette og tårer, men alt det var glemt da jeg rundet inn i Central Park, og det gikk opp for meg at dette faktisk gikk veien. Strake veien til mål!

Jeg har også løpt Berlin Marathon og 27. November står jeg på startstreken i Firenze Marathon. Ellers deltar jeg på de løpenejeg har anledning til.

Rett før nyttår 2012 kommer smellen jeg ikke hadde ventet meg. Et skikkelig tilbakefall! Det kom helt uten forvarsel og det bar rett inn på Universitetssykehuset i Nord-Norge for behandling. Store doser kortison intravenøst og cellegift annenhver uke i 4 måneder ble resepten. Psykisk var dette vel så tøft som å få diagnosen for 3 år siden. Jeg har på en måte klart å overbevise meg selv om at jeg har vært frist, og når dette tilbakefallet kom, gikk jeg rett i grøfta igjen.

Jeg skjønner jo at jeg ikke kan bli liggende i denne grøfta, så jeg har tatt meg selv i nakken og er på vei opp igjen. Men, fy fader, det har vært tøft!!! Og jeg er drittlei medisiner og sykehus besøk. Selv om jeg er smertelig klar over at jeg er helt avhengig av begge deler;)

I denne bloggen skriver jeg om den treningen jeg legger ned for å holde sykdommen i sjakk. Og hvordan jeg skal komme meg til mål på den neste maratonen.
Related Posts with Thumbnails