Løp for livet: Jeg fortsetter min ensomme vandring på ellipse

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

torsdag 29. september 2011

Jeg fortsetter min ensomme vandring på ellipse

Aller først stor applaudering til alle dere som har løpt OM og i Berlin. Jeg leser om gode opplevelser og flotte resultater. Knall!

For min egen del ble jo OM et sørgelig kapittel, men jeg må bare se fremover;) Til Firenze.
Jeg trente forsiktig en halvtime på ellipse på SATS i går, men må bare innrømme at hoftene ikke likte det.

Etter endt økt ramlet jeg inn i PT-Hilde. Hun hadde egentrening, og plutselig var jeg sugd inn i hennes styrketreningsøkt. Hyggelig! Og slitsomt... Totalt sett ble treningen i går helt grei. Jeg har ikke trent styrke siden før sommerferien, og vet at jeg må komme meg i gang igjen med det. Kanskje gårsdagens møte gir meg det lille puffet jeg trenger?

Blir frustrert av ikke å kunne trene som jeg vil, men har forstått at jeg må ta smertene på alvor. Førstkommende onsdag skal jeg til fysioterapeut, så får vi se om han har noe fornuftig å fortelle meg.