Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

lørdag 3. september 2011

Langøkt rundt Sognsvann

Dagens langøkt rundt Sognsvann har vært planlagt lenge, og 6 runder er hva jeg hadde lagt opp til. Da jeg står opp er det grått og trist og det regner. Jeg liker ikke å løpe i regn, og har mest lyst til å legge meg igjen. Etter en alvorsprat med meg selv, bestemmer jeg med for å følge planen om å dra til Sognsvann i alle fall. Antall runder kunne diskuteres underveis.

Som vanlig er det mange folk ute og løper, og det er i veldig inspirerende å løpe sammen med mange andre. Ja, vi løper ikke akkurat sammen, men samtidig. Det er nok for meg:).

Allerede halvveis på første runde er jeg gjennomvåt, og regnvannet renner ned i øynene. irriterende. Og like irriterende at jeg ikke hadde tatt med caps. Temperaturen er grei, så jeg fryser ikke. De to første rundene går veldig bra, jeg løper lett og kjenner ikke så mye til verken hofte eller korsrygg. På runde tre derimot begynner ryggen å bli virkelig plagsom og jeg er usikker på om det er lurt å fortsette. Hofta begynner også å murre litt mer enn ønskelig. Jeg går i noen minutter, og det hjelper litt.

Fjerde runde og halve femte går faktisk greitt, men så er det stopp. Helt stopp! Det er vanskelig å løfte beina, rett og slett. Så da går jeg litt igjen da. Jeg går i ett minutt og subbeløper i ett minutt. Da jeg har kreket meg gjennom den femte runden vurderer jeg seriøst å avslutte. Fem runder er egentlig veldig bra. Men så er det jo det at jeg hadde planlagt å løpe 6 runder, og da er det litt feigt å slutte nå. Ikke blir det noe lettere å fullføre maraton heller hvis jeg gir meg nå. Så jeg biter tennene sammen, og fullfører den sjette runden også.

Jeg er stolt av meg selv da jeg går mot bilen, jeg gjennomførte etter planen, tross drittværet og vi eter både her og der. Det er jenta si det!

Jeg avslutter hele økta med en vaffel og brus i kiosken....


4 kommentarer:

  1. Applaus for det!
    Ekstra applaus fordi jeg så regneværet og hoppet over halvtraver'n, helt motsatt holdning mao, skjønner jeg må gjøre noe med den mentale biten.

    Sliter forresten også med murrende hofter, får aldri tøyet det av meg!

    SvarSlett
  2. takker :)
    Det er noe dritt å løpe i regnvær, men skal vi bare løpe på solskinnsdager blir det lite løping:)

    Hm. Tøying? det gjør jeg så og si aldri....Der har jeg noe å lære

    SvarSlett
  3. Så bra! Jeg hadde sikkert funnet på en eller annen dårlig unnskyldning og gitt meg.

    SvarSlett
  4. Det er det jeg også pleier, skjønner du. unnskyldningene ligger i kø. er derfor stolt av meg selv fordi jeg klarte å gjennomføre planen min:)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails