Løp for livet: I dag har jeg gått for livet

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

søndag 22. april 2012

I dag har jeg gått for livet

Strålende sol, lite vind. Nesten blikkstille hav. Hestehoven er begynt å stikke opp fra skitne veigrøfter. Det er vår i Tromsø i dag;)

Jeg har som sagt lovet å høre på både leger og min egen kropp, og det betyr at det ikke blir noen jogging på meg i dag. Men gå, det kan jeg;) Så da ble det en gå-tur i stedet. En lang tur, nesten 15 km ble det. Jeg gikk så fort jeg kunne, slik at det ble en slags treningsøkt ut av det allikvel;) Og jeg kjenner i lårmuskelaturen at jeg har tatt i;) Det kjennes ut som om jeg har gått for livet i dag. Det er jeg fornøyd med.

Og i dag var jeg ikke alene på veiene. Det krydde av andre våryre mennesker. Unge og gamle, alle var ute og priset våren. Barnefamilier, hvor de yngste håpefulle var ute med sykkelen for første gang. Herlig!