Mør og fin!

Jeg kjenner det før jeg åpner øynene. Når jeg strekker meg mot klokka for å slå av alarmen, kjenner jeg det. Det stritter i mot. Ikke bare fordi det er tidlig og jeg egentlig vil sove lenger. Nei, det er musklene mine som stritter i mot. Absolutt alle musklene i kroppen skriker og jamrer seg etter behandlingen de fikk i går. Dette er deres måte å hevne seg seg på. Den minste bevegelse i dag vil gjøre vondt. Jeg må sannsynligvis gå baklengs nedover trappene. Kan det virkelig være så ille? Akkurat nå kjennes det slik ut. Jeg kreker meg opp av senga mens lår-, rumpe-, mage- og ryggmuskler verker. Arm- og skuldermuskler er ikke særlig samarbeidsvillig når jeg åpner døra. Og det er ikke med lette og ledige skritt jeg går inn på badet. Å løfte armene for å vaske håret i dusjen er nesten umulig! Dagen derpå er ikke bestandig enkel å komme gjennom:) Men det er lenge siden jeg har vårt så støl. Timen med PT-Hilde på SATS i går er skyld i dette. Der fikk jeg kjørt meg, og har brukt muskler jeg knapt nok visste eksisterte. Dette har jeg og kroppen min godt av, tenker jeg når jeg til og med kjenner det i musklene når jeg løfter kaffekoppen ved frokostbordet!