Løp for livet: Ny sesonglengste

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

lørdag 13. august 2011

Ny sesonglengste

Hoi, så herlig! Men dritsliten, selv om jeg ikke løp så fort på slutten. Fikk forresten en melding på FB om at jeg var obsertvert på brua på returen. Da kan jeg iallefall være sikker på at jeg ikke ble observert mens jeg løp.....Opp brua på returen = stiv spasering.

I følge mitt nye treningsprogram skulle jeg løpe 15 km i dag. Jeg visste sånn omtrent hvor langt jeg skulle før vending, men så kom sola frem og det ble så deilig å være ute at jeg løp litt lenger enn planlagt. Så det ble faktisk 16,6 km og ny sesonglengste;) Herlig!! Det er jo mer enn 1/3 maraton det.

Det eneste som ikke var helt bra, var at jeg ikke hadde med drikkebeltet. Jeg fant det ikke da jeg skulle ut, det ligger sikkert et veldig smart sted. I kjøleskapet eller i fryseren, foreksempel. Og når jeg ikke hadde drikke med, ble jeg selvfølgelig kjempetørst. Nesten med en gang. Men rett før vending løp jeg inn i et bringebærkjærr. Snakk om flaks. Deilig bringebær, midt i blinken akkurat da. Jeg kikket på RunKeeper da jeg kom hjem, og det er enkelt å se hvor jeg hadde matpausen min;)

Det gikk veldig fint til og begynne med, og farten var helt OK. De siste kilometerne er tunge, jeg er ikke nok trent for slike distanser enda. Men det kommer.

Ikke hadde jeg vondt noe sted heller. Det får jo nesten ikke blitt bedre.