Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

onsdag 24. august 2011

Spring i bena og lopper i blod

I følge treningsprogrammet skulle jeg løpe mellom 5 og 8 km i dag. Det ble 5,1 km. Litt fordi jeg hadde lyst til å slå rekorden fra forrige uke og litt fordi jeg skulle på møte kl 18.30  i forbindelse med loppemarkedet klassen til datter Martine skal arrangere på lørdag. Jeg rakk både løping og lopping, det er bra.

Jeg hadde som sagt bestemt meg for å prøve å slå rekorden fra forrige uke på den litt utradisjonelle distansen 5,13 km. Så nede ved søppelsluket (fortsatt mitt offisielle startpunkt) sto jeg klar med pulsklokke og RunKeeper og prøvde å starte begge samtidig, mens jeg også konsentrerte meg om å få en god start. Jeg har erfart at det er lett å tape mange sekunder dersom det blir fomling med tidtakerutstyret;) Jeg har en mellomtid nede i krysset ved flyplassen. 4 sekunder bak tiden fra forrige uke. Fader også.

Jeg legger derfor inn et aldri så lite drag (her kommer intervall-treninga mi jammen til nytte) og ved vending er jeg nesten et halvt minutt foran. Yuhuu! Bare resten igjen, tenker jeg, mens jeg pustende og pesende sliter meg videre. Det går helt strålende helt til den siste oppoverbakken. Den er ikke så bratt, men den er så uhorvelig laaaang. Det rare er at den strekningen ikke virker spesielt lang i begynnelsen av turen, når jeg løper denne nedover. Jeg lokker frem Stae Torill, og jeg kaster meg over søppelsluket på en tid som  er 47 sekunder raskere enn i forrige uke!

Hvor skal dette ende? Herlig følelse! Og det loppemarkedmøtet ble bare et pliktløp.

1 kommentar:

Related Posts with Thumbnails