Avdelingen for syting og klaging

Etter en fantastisk økt i går, måtte selvfølgelig nedturen komme. Men at den ble så voldsom var litt overraskende. Ja, jeg vet at jeg ikke burde løpe 2 dager på rad. Jeg vet at kroppen min ikke takler det så bra. Men for å få kabalen med trening, jobbing, familie, loppemarked fredag og lørdag og alt annet til å gå opp, måtte langøkta kjøres i dag. Hvis ikke, ville det ikke bli noen langkjøring denne uka. Så enkelt er det;)

Det er strålende sol og 17 grader da jeg står klar nede ved søppelsluket (for uinnvidde; dette er mitt offisielle start- og målpunkt) kl 11.30 i dag. Jeg har til og med tatt fri fra jobben for å få lagt inn denne økta. Snakk om å være pliktoppfyllende (iforhold til trening, ikke i forhold til jobb. Det er bra det er jeg som har ansvaret sjappa....). Jeg kjente det allerede etter 5 minutter at dette blir ei seig økt. Beina er som tømmerstokker og baksiden på begge lår verker. Allerede på vei opp brua, etter 20 minutter sneglejogg, må jeg stoppe og tøye ut. Vakker utsikt, det må jeg innrømme. Jeg tror nesten ikke det finnes vakrere enn Nord-Norge i strålende sol. Synd at dagen ødelegges av en langtur i tights og joggesko. Mens jeg sto der og tøyde, tenkte jeg at jeg heller burde ha vært på stranda. Men, jeg har et treningsopplegg å følge....

Tøyinga hjelper lite. Den bidrar bare til at tiden går, og at sluttiden blir så elendig at jeg allerede har slettet den fra RunKeeper. pulsklokka og fra minnet.

I følge planen skal jeg løpe 17 km i dag. I utgangspunktet ikke noe stort problem, jeg har distansen inne, men i dag er alt helt feil. Jeg har tatt med blåbærsaft i drikkebeltet, men safta gjør bare at jeg får vondt i magen og må gå i mange minutter på grunn av det. Og så begynner den venstre hofta å murre, det er rart, for det er den høyre som pleier det.Så da må jeg gå litt til på grunn av det. Så får jeg vondt i det venstre kneet, og jeg begynner å tenke på en bekjent som skal opereres for menisk om noen uker. Det vil ikke jeg, og jeg finner det best å gå litt til for å se om kneet roer seg. Både kneet, hofta og magen stabiliserer seg på et jevnt ubehagelig nivå, så det går på et vis. Men tømmerstokk-beina er med hele veien. Det er en pine å løfte beina, og når det er 8 km igjen, lurer jeg seriøst på om jeg skal ringe etter taxi. Det hadde vært deilig, bli kjørt helt til døra. Og selv om jeg gjorde det, ville jeg tross alt ha gjennomført en relativ lang økt.

Jeg fortsetter allikevel videre til fots, og rett før jeg skal over brua på hjemveien kommer det 4 reindyr løpende. Midt på gangveien. Fy fader som jeg skvetter! De kom liksom bare styrtende ut av et lite buskas i veikanten. Jaja, er man på landet, så er man på landet.

Det er så vidt jeg klarer å jogge nedover brua, og det er jo skandaløst å spasere nedover der i treningstøy. Så pinlig å bli observert gående i den lengste nedbakken i hele løypa! På et eller annet vis klarer jeg å få til noe som kan defineres som jogging. Hvis man legger godviljen til.

Da jeg endelig ser det kjære søppelsluket mitt, har jeg tilbakelagt 21 kilometer! Det er jo en hel halvmaraton det! Om jeg er klar til OM? Nix! Dette her var ikke bra i det hele tatt. Men jeg tror at årsaken til alle probleme i dag er at jeg har løpt to dager på rad. Håper iallefall at det er så enkelt. Nå tar jeg meg fri fra løping frem til søndag, og krysser fingrene for at det går bedre da:)