Løp for livet: En kjempebra økt!

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

tirsdag 24. mai 2011

En kjempebra økt!

I dag hadde jeg utrolig lite lyst til å løpe, men jeg prøvde å se for meg gatene i Firenze om 6 måneder. Og da klarte jeg å mobilisere nok til å komme meg ut døra. Tanken på de 42 milometerne der er god motivasjon;)

Og det beste av alt, jeg fløy som en vind;) Ny rekord. Med 49 sekunder!!! Yes!

Tørre fakta:
Tid: 34.05
Makspuls: 185
Snittpuls; dette ble bare tull, for i en lang periode mens jeg løp viste pulse 46. Og det er vel noe i minste laget.....

En så bra økt fører også til at jeg gleder meg til neste gang jeg skal løpe. Og det blir på torsdag.