Løp for livet: Og hvor lenge var jeg ovenpå?

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

torsdag 19. mai 2011

Og hvor lenge var jeg ovenpå?

Tja.. Jeg løp denne runden min i dag også, klar som bare det til å gruse rekorden fra i går!
Så jeg la ut i god fart. Sola i ansiktet og vinden i ryggen og på første målepunkt (seriøse greier) lå jeg 17 sekunder foran skjema. Dæven, tenkte jeg, jeg er jammen sprek! Men den gode følelsen varte i omtrent 500 meter. Da dreier løypa... Langs flyplassen mot Havna blåser det alltid rett i mot, og det blåste ganske friskt i dag. Men jeg la meg frempå, og pustet og peste. Neste mellomtid, 4 foran. Fader også.

Så kommer en 500 meter lang oppoverbakke, og halveis oppe må jeg begynne å gå. Og hva skjer da? Da kommer det en skikkelig spreking med kraft i beina, og roper "Du må ikke gi deg nå!!!" Men jeg klarte ikke å løpe en eneste meter til oppover. Og så ropte han videre "Du løper rundt?" Og med det mente han om jeg skulle løpe rundt Tromsøya....Nei, ikke i dag....stønnet jeg....mens jeg mobiliserte uante krefter og hang på han den siste biten opp. Og ved vendepunktet; 20 sekunder bak!

Og hjemturen gikk ikke spesielt lett den heller. Selv om jeg igjen hadde vinden i ryggen.Og når jeg endelig hadde karret meg opp de siste meterne til målpunket forteller klokka følgende,
Tid: 35:24 (40 sekunder dårligere enn i går....)
Makspuls: 184 (nesten død)
Snittpuls: 175
Kcal: 417 (eneste posirive;))

OK, prøver igjen om en dag eller to;) Personlige rekorder er til for å brytes! Hver gang;)