Løp for livet: Lat...

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

torsdag 14. oktober 2010

Lat...

...planen var å være litt lat idag. Ligge på sofaen med ei god bok og et digert fat med frukt ved siden av meg. Herlig. Men hva skjer? Blir litt rastløs. Og kjenner jeg en anelse dårlig samvittighet? Kan ikke være mulig, tenker jeg. Men det ender med at jeg kler på meg dunkåpe, lue og votter og stikker ut en snartur. En rolig spasertur i snøværet. Egentlig ganske fint. Og jeg fikk rørt litt på meg.