Løp for livet: Det er best å ta det med ro

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

lørdag 18. september 2010

Det er best å ta det med ro

I går var jeg faktisk i dårlig form etter MabTheraen. Det gikk tungt på jobb, og jeg sovnet jammen på sofaen kl 19.... Kan ikke huske at jeg har reagert på den tidligere.

Og jeg har vært litt redusert i dag også, så jeg har kun tatt en rolig treningstur i dag.

2 timer og 40 miutter.
Max puls: 146
Gjennomsnittspuls: 100
Kaloriforbruk: 687

Men det var deilig å røre på seg, og været har jo vært helt strålende;)