Løp for livet: Nei, nå må jeg fløtte på ræva gitt..

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

torsdag 19. august 2010

Nei, nå må jeg fløtte på ræva gitt..

....skal ha langøkt på SATS i dag. Tre laaange timer med elipsemaskin og mølle. Skulle egentlig kjørt ut for 25 minutter siden, men akkurat nå kjenner jeg meg som en norgesmester. Norgesmester i unnaluring.... Kvier meg litt for å dra, den økta er slitsom... men jeg vet jo så inderlig godt at jeg bare må gjøre det.

Men hva er det jeg hører på TV rett som det er: det skjer ikke noe før du begynner!