Jeg fortsetter min ensomme vandring på ellipse

Aller først stor applaudering til alle dere som har løpt OM og i Berlin. Jeg leser om gode opplevelser og flotte resultater. Knall!

For min egen del ble jo OM et sørgelig kapittel, men jeg må bare se fremover;) Til Firenze.
Jeg trente forsiktig en halvtime på ellipse på SATS i går, men må bare innrømme at hoftene ikke likte det.

Etter endt økt ramlet jeg inn i PT-Hilde. Hun hadde egentrening, og plutselig var jeg sugd inn i hennes styrketreningsøkt. Hyggelig! Og slitsomt... Totalt sett ble treningen i går helt grei. Jeg har ikke trent styrke siden før sommerferien, og vet at jeg må komme meg i gang igjen med det. Kanskje gårsdagens møte gir meg det lille puffet jeg trenger?

Blir frustrert av ikke å kunne trene som jeg vil, men har forstått at jeg må ta smertene på alvor. Førstkommende onsdag skal jeg til fysioterapeut, så får vi se om han har noe fornuftig å fortelle meg.

Da er OM over for denne gang....

Jeg våkner til flott løpevær, og dessverre, også en vond hofte. De 6 kilometerne jeg gikk i går merker jeg i dag. Jeg ligger og tenker på hvor vondt det gjør. Sånn egentlig. Er det sånn at jeg kanskje kan klare å komme meg gjennom løypa i dag? Jeg har jo så lyst. Og været er jo helt knall! Det blir ikke vanskelig å kle seg riktig for løpet i dag iallefall.

Jeg står opp og koker min vanlige havregrøt, leser Aftenposten, og tenker. Og spekulerer. Er sikker på å starte. Er helt sikker på å la være. Går og legger meg på sofaen. Funderer videre.

Gir beskjed til ei løpevenninne at jeg ikke kommer. To timer før løpsstart sitter jeg på T-banen i full løpemundur.... Fortsatt veldig usikker. Jeg trenger jo ikke å starte... Jeg sier til meg selv at jeg bare skal ned å se på alle de andre.

Starten er gått

Startskuddet går, og jeg befinner meg midt inne i folkemengen som utålmodig tripper over startstreken. Jeg har bestemt meg for å være med så lenge jeg klarer. Holder hofta i 3 kilometer er det greit. Holder det helt til mål er det enda bedre. Det siste anser jeg selv nesten som utopi.

Det går kjempefint til å begynne med. Jeg holder et fint tempo til meg å være, og etter 5 kilometer ligger jeg langt foran skjema til personlig rekord. Yess!! Over Aker Brygge er det ikke noe morsomt lenger. Det gjør vondt i hofta. Veldig vondt. Men jeg kan ikke bryte her hvor det er så mange tilskuere. Jeg kommer til Operaen, og nå er smertene helt jævlig. For å si det mildt. Jeg skjønner at jeg ikke kan fortsette til mål, og begynner å ta av meg startnummeret. 12 kilometer blir det på meg i dag. Det positive er at jeg løp fort. Etter Torill-standard;)

I farta;)

Med startnummeret i hånda...

Skuffelsen er stor!

Jeg krysser løypa og sniker meg inn mellom alle de som kommer løpende fra Filipstadkaia. Plutselig har jeg bare 5 kilometer til mål, og jeg lurer på om jeg skal sette på meg startnummeret igjen og kreke meg til mål.... Nei, jeg tenker vel ikke det. Ikke egentlig.

Jeg krysser aldri målstreken i dag dessverre. Og det er skikkelig ergerlig, denne gangen har jeg jo faktisk trent regelmessig og relativt målrettet.

Selv kommer jeg altså ikke til mål, men jeg har to venninner som løp på henholdsvis 1.40.09 og 1.40.10!
Gratulerer Ann-Kristin og Lene! Kjempebra!

21 timer igjen til OM

Det er bare timer igjen til start på Oslo Maraton. Startnummer og T-skjorte er i hus, men jeg er fortsatt veldig i tvil om hva jeg skal gjøre.

I dag har jeg gått to runder rundt Sognsvann. Jeg merket ingenting i hofta da, men så er det jo en viss forskjell på å gå rolig i 6 kilometer og å jogge 21.

Jeg har veldig lyst til å gjennomføre løpet i morgen. Jeg har trent bra lenge og alt lå godt til rette for å klare å gjennomføre et bra løp. Helt til for tre uker siden.

Mange har bedt meg om å være fornuftig. Å la være å løpe i morgen. Det er ikke verdt det dersom skaden blir verre. Og jeg er enig. Men jeg har jo så lyst til å være med. Jeg vil være en del av folkefesten i morgen. Som deltaker, ikke som tilskuer.

Jeg tror derfor at jeg stiller til start i morgen kl 13.35. Jeg skal ta det helt med ro, jeg får heller bryte dersom det blir for vondt. Målet blir rett og slett bare å fullføre, tiden er ikke viktig.

Jeg har iallefall T-skjorta....

Dette var noe sørgelige greier...

Det er over 2 uker siden jeg løp sist. I dag måtte jeg prøve å komme meg gjennom en kort joggerunde. Og den ble kort. Sakte gikk det også. Veldig sakte.

Hofta er fortsatt vond, selv om den er blitt  bedre. Jeg hadde håpet at smertene skulle bli mindre etterhvert som kroppen ble varm, men det fungerte ikke helt slik. Hofta var vond hele tiden, og løpesettet var ikke helt optimalt. Jeg "sank" litt for langt ned hver gang jeg satte høyrefoten ned, og det kjentes ikke helt bra ut.

Jeg skal kjenne litt på hvordan dette blir utover kvelden. Dersom smertene ikke ble verre enn før jeg løp, prøver jeg meg på en kort løpetur igjen på fredag. Og da skal jeg ta den endelige avgjørelsen på om jeg kan løpe OM på søndag.

Jeg håper virkelig at jeg kan det. Jeg har tross alt trent med det for øyet helt siden snøen forsvant. Jeg har fortjent å komme  til mål der!

Ellipse-trening før jobb

Hofta er litt bedre i dag. Bank i bordet! Jeg tar derfor sjansen på en treningsøkt før jobb i dag. Løpe klarer jeg fortsatt ikke, så det blir ellipse-maskin i dag også.

Jeg kjører intervaller i 45 minutter. Selv om dette ikke kan sammenlignes med løping når det gjelder intensitet er det et greit alternativ til løping. Når jeg heller ikke har noe valg, er det ikke noe å lure på heller;)

I dag har jeg meldt meg inn i en løpegruppe her i Tromsø. Northern Runners heter den, og jeg gleder meg til første trening. Hvis beina er klare for det, blir jeg med på intervalltreninga mandagen etter OM. Gleder meg til å møte mange sprekinger på ett brett;)

Nølende trening på elipse

Er veldig usikker på om det er lurt å trene. Skjønner at det ikke er noe sjakktrekk å løpe, det klarer jeg jo ikke heller, så det er ikke noe tema.

Men det er sånn at jeg får veldig "spring i bena" når jeg kanskje burde la være å trene. Så jeg tok turen ned på SATS, og tok en rolig og nølende økt på elipsemaskinen. Det er skånsom trening for hoftene, og det burde gå bra. Tenkte jeg.

Når jeg sitter her under et pledd i sofaen, med en stor kopp te i hånda (og Macen i fanget) kjenner jeg at jeg kanskje burde latt være. Det verker kontinuerlig i hofta. Og jeg ser med stadig større skepsis på countdownen min til OM. 12 dager og noen timer.... Jaja. Jeg har hvilt meg i form før.

Jeg kikker på løpsbilder fra Berlin Maraton for å motivere meg selv litt ekstra;)

Hilsen avdelingen for syting og klaging....

Ikke noe særlig bedre....

Hofta er like vond i dag dessverre, og det blir selvfølgelig ingen løping. Jeg går heller en veldig rolig tur i skogen. Det er flott vær, og det er deilig å være ute. Jeg skulle bare så veldig gjerne ha løpt....

Det er mindre enn 14 dager til OM. Herregud! Jeg må bli bra, og det fort.

Flotte høstfarger i Tromsø

På gjengrodde stier

Utsikt mot Kvaløya

Etter snaue to timer i skogen er det godt å komme inn. Jeg og fjortisen min steiker vafler, drikker blåbærsaft og spiller Rummy. Egentlig et greit alternativ til å løpe;)

Jeg tapte igjen...