Løp for livet: Er det mulig!!!

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

søndag 3. april 2011

Er det mulig!!!

Er endelig igang med løping igjen, og i dag var jeg en tur på SATS. Målet i dag var å løpe 10 km på mølla, men tror du at det gikk? Neida! Etter 6 km måtte jeg gi meg, for da begynte hofta å krangle...Samme greia som da jeg trente til New York sist. Jeg blir litt lei meg når ting ikke går som jeg håper treningsmessig, og nå vet jeg at jeg må ta det litt med ro hva gjelder jogging. Jeg har jo lært noe fra den gangen;)

Så nå blir det Elipsemasjon en ukes tid fremover, og så satser jeg på at det går greitt å løpe igjen.

Føler at jeg syter og klager, men det er ikke ment som det! Mer en konstatering av at kroppen begynner å skrante;)

Jeg trøster meg med at det er mye bra trening i en elipseøkt, og det var faktisk trening på den som fikk meg gjennom løypa i NY sist;)