Tenk, det er allerede gått to år siden jeg fikk diagnosen min. Og det har vært to år med både reale nedturer og oppturer.
Da jeg kom inn på sykehuset den gangen, kunne jeg ikke gå, og jeg besvimte av smerte på sofaen. Hjertet og lunger fungerte ikke helt som det skulle, jeg var rett og slett rimelig syk. Sammenlignet med hvordan jeg hadde det da, har jeg absolutt ingenting å klage over idag;) Jeg fungerer fint, er på jobb, reiser og trener. Men jeg er mye sliten, og jeg går med en konstant følelse av å ha hodet fullt av bomull. (Her er det noen som mener at det siste ikke akkurat er noe nytt....)
Jeg går fortsatt på en del medisiner, og det må jeg muligens bestandig gjøre. Men jeg tenker at det får være greitt, så lenge dosene er såpass lave som de er nå. Denne uka kuttet jeg enda litt mer ned på de smertestillende tablettene, og så langt kjennes det ut som om det fungerer bra;) Så får vi se om jeg kan få lov å redusere litt på kortisonen også, det er jo de jeg sliter mest med.
Men alt i alt, det går greitt synes jeg. Men det har vært en lang prosess å lære seg å være syk. Øvelse gjør mester! Jeg begynner å bli riktig flink;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar