Løp for livet: Snakk om å få trent overkroppen

Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

søndag 30. januar 2011

Snakk om å få trent overkroppen

Har endelig fått ristet av meg de siste ukers døgnet-rundt-jobbing;) Så jeg heiv på meg skia etter at jeg hadde fått med meg NM-stafettene på NRK. Jeg smurte med blått, noe som raskt viste seg var HELT feil. For noe mer bakglatte ski har jeg knapt gått med. Så det ble en real treningsøkt for armer, skuldre, mage og rygg. Det var i grunnen greitt det.

En snau time ble det i dag. Og så i solskinn, da gitt;)

Selv om jeg ikke har trent så mye den siste uka, har jeg klart å gjøre mine små vanlige øvelser. Sit-ups og armhevinger, samt rockeringen foran nyhetssendingene. Og 10 dibs på badekarskanten hver gang jeg er på badet. Har planer om å innføre 10 armhevinger hver gang jeg henter meg kaffe også;). Det vil enten medføre drastisk kutt i kaffedrikkinga, eller så blir jeg armhevings-ekspert. En liten rapport på dette kommer om en måneds tid. Det fungerer fint med Dibsène iallefall. Jeg er blitt merkbart sterkere etter at jeg begynte med dem.