Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

lørdag 8. januar 2011

Northug vant og jeg måtte gjennom to strafferunder...

Northug var helt suveren under dagens etappe av Tour de Ski, og på grunn av han, iallefall indirekte, havnet jeg i to strafferunder. I bil, rundt på byggefeltet der jeg bor.

Jeg har løpt Mørketidsløpet i dag, det kommer jeg tilbake til senere. Fordi jeg valgte å se at Northug vant, fikk jeg det litt travelt da jeg skulle hente startnummeret, noe som endte i at jeg heiv meg i bilen i bare ullongsen! Det oppdaget jeg da jeg hadde kjørt et stykke. Så da var det bare å kjøre tilbake - strafferunde 1. Jeg heiv på meg overtrekksbuksa og kjørte av gårde for andre gang. Litt i Petter Solberg-stil. Og så kom jeg på det - astmamedisinen lå i skapet på badet. Strafferunde 2. Da jeg kjører hjemmefra for tredje gang hadde jeg endelig med meg alt. Bortsett fra refleksvesten.

Selve løpet gikk ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg glemte å starte pulsklokka. Og på IPoden var det bare elendig musikk. Jeg tror det var nyttårskonserten jeg hadde på den. Har dere prøvd å løpe etter sånn musikk noen gang? Det er ikke å anbefale. Og så glemte jeg å ta den astmamedisinen, den lå igjen i bilen.... Og det gikk som det måtte gå. Klarte ikke å puste og jeg måtte kaste opp i en grøft... Jammen er det artig å løpe. Men jeg kom til mål. Tiden vet jeg ikke, men om det ble rekord er vel heller tvilsomt.

Uansett, jeg er fornøyd med dagen;)


Og mens jeg slett meg gjennom løypa i kulda og i mørket, drømte jeg om Toscana. Og sommer. Og sol.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts with Thumbnails