Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

søndag 21. november 2010

Endelig tilbake

Etter 10 dager i Firenze og noen dager hvor jeg har vært syk, er jeg endellig tilbake i trening. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke trente noe som helst i Firenze, jeg har det. Men jeg fikk kompensert noe med at jeg gikk veldig mye, og jeg har ikke tall på hvor mange trapper jeg gikk opp og ned. Flere ganger om dagen.

Men jeg var tilbake på SATS i dag, og jeg kastet meg over sykkelen med "rekord" stemplet i panna. Og jeg slo forrige rekord med 460 meter! Så kanskje jeg hadde godt av et avbrekk i treninga?

Jeg gjennomførte også et par styrkeøvelser, men her ser jeg at jeg har gått ett steg tilbake. Det er som forventet, og jeg regner med at jeg må bruke et par uker på å komme tilbake til der jeg var.

Men som sagt, det var godt å komme tilbake i trening;)

1 kommentar:

  1. Ja, av og til har man godt av en pause. Så glem den dårlige samvittigheten. :)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails