Forberedelser til Oslo Maraton 21. september

I et øyeblikks overmot meldte jeg meg på 10 km under Oslo Maraton i september. Jeg tar med meg min 16-årige datter og vi skal kose oss i hovedstaden med shopping og god mat så snart løpet er gjennomført.

Hun blir også med og løper, og vi gru-gleder oss begge to. Den siste tiden har jeg klart å trene regelmessig, ikke mye, ikke fort og ikke langt. Men såpass at jeg vet at jeg klarer å gjennomføre. Målet er 1.05.00, og så "fort" har jeg aldri ført gjennomført en 10 km. Dersom jeg ikke får noe tilbakefall på sykdommen (BANK I BORDET) og jeg slipper skader tror jeg at jeg skal klare det.

Jeg går turer hver dag, og legger inn noen intervalløkter innimellom. I helgene forsøker jeg å jogge litt lengre.

Jeg tror jeg blir klar!

I dette landskapet har jeg gått og jogget mye i sommer - Provence

Høyt aktivitetsnivå i sommer;)

Etter en strevsom tid med tilbakefall og seriøs behandling på sykehus, har jeg de siste månedene vært i godt slag. Bank i bordet! Jeg trener, ikke hardt, det orker jeg ikke. Så jeg går. Og går. Og jogger noen kilometer innimellom. I sakte fart.

I sommer har jeg gått tur hver eneste dag, en flott start på dagen og en god unnskyldning til å unne seg et ekstra glass vin på kvelden.

I juni gikk jeg 240 km og i juli ble det jammen 294. Det er jeg strålende fornøyd med.

Turene mine har tatt meg gatelangs i små og større byer, lands strender i Sør-Europa og i fjellet. Herlig!

Sør-Frankrike - ikke verst å gå langs strendene her

Litt nytt utstyr er kjekt å ha;)

Storfornøyd med dagens økt!

Med godt selskap i Nordmarka

Sammen med gode kolleger fra Oslo-kontoret har jeg vært på en kjempefin tur i Nordmarka. Først snaue to kilometers gange bort til T-banen på Majorstua. Deretter en halvtimes småskravling mens vi blir fraktet oppover til Frognerseteren. Det er fullt av folk på banen. Mange skal gå tur, mens andre garantert ikke skal det. For banen er også full av russ. Kanskje sågar full av fulle russ... De skal helt sikkert ikke gå tur, de ser rimelig utslitt ut der de siger sammen i setene, og så vidt klarer å holde øynene åpne;) Og jeg er glad for at det er 25 år siden jeg var der de er nå. Morsomt, men ufattelig slitsomt;)

Vi går først til Ullevålsseter, en tur på drøye 7 km. Det er lett å gå, fine veier, nesten snøfritt og stort sett bare nedoverbakke. På Ullevålsseter kryr det av turglade mennesker og dyr, og kampen om benkene utenfor er hard.

Ullevålsseter

Vi nyter sola og en enkel lunsj før vi fortsetter videre ned til Sognsvann og deretter til Rikshospitalet hvor trikken venter på bare oss.

Vi snakker om alt og ingenting og kjenner at det er godt å bare være. At det er fint å gå tur sammen med gode venner. At det er herlig med noe som begynner å ligne sommer!

Sognsvann i nydelig forsommervær

Hvitveistepper så langt øyet kan se!

En tur på nesten 18 km, det er bra! Og i morgen er planen å gå den samme turen, men i motsatt retning. Da får jeg kjørt meg litt mer, for da blir det 18 km med oppoverbakke! Det blir bra!

Mør og fin!

Jeg kjenner det før jeg åpner øynene. Når jeg strekker meg mot klokka for å slå av alarmen, kjenner jeg det. Det stritter i mot. Ikke bare fordi det er tidlig og jeg egentlig vil sove lenger. Nei, det er musklene mine som stritter i mot. Absolutt alle musklene i kroppen skriker og jamrer seg etter behandlingen de fikk i går. Dette er deres måte å hevne seg seg på. Den minste bevegelse i dag vil gjøre vondt. Jeg må sannsynligvis gå baklengs nedover trappene. Kan det virkelig være så ille? Akkurat nå kjennes det slik ut. Jeg kreker meg opp av senga mens lår-, rumpe-, mage- og ryggmuskler verker. Arm- og skuldermuskler er ikke særlig samarbeidsvillig når jeg åpner døra. Og det er ikke med lette og ledige skritt jeg går inn på badet. Å løfte armene for å vaske håret i dusjen er nesten umulig! Dagen derpå er ikke bestandig enkel å komme gjennom:) Men det er lenge siden jeg har vårt så støl. Timen med PT-Hilde på SATS i går er skyld i dette. Der fikk jeg kjørt meg, og har brukt muskler jeg knapt nok visste eksisterte. Dette har jeg og kroppen min godt av, tenker jeg når jeg til og med kjenner det i musklene når jeg løfter kaffekoppen ved frokostbordet!

En bra treningsdag

Jeg begynte dagen med personlig trener på SATS. Coopertesten sto på programmet. Det gikk overraskende bra:) Kanskje er ikke formen så elendig som jeg har fryktet? 30 minutter med styrketrening etterpå gikk også på et vis. Veldig mange armøvelser. Det kan med andre ord bli tøft å løfte Prosecco-glasset i kveld...Men jeg har lært at vil jeg det nok så klarer jeg det:) Etter timen på SATS gikk jeg til å fra UNN. 6 km ble det tilsammen. Det er bra:) Til og med ærendet på UNN gikk fint. Så da er det vel bare å konkludere med at det har vært en bra dag:)

I dag har jeg gått for livet

Strålende sol, lite vind. Nesten blikkstille hav. Hestehoven er begynt å stikke opp fra skitne veigrøfter. Det er vår i Tromsø i dag;)

Jeg har som sagt lovet å høre på både leger og min egen kropp, og det betyr at det ikke blir noen jogging på meg i dag. Men gå, det kan jeg;) Så da ble det en gå-tur i stedet. En lang tur, nesten 15 km ble det. Jeg gikk så fort jeg kunne, slik at det ble en slags  treningsøkt ut av det allikvel;) Og jeg kjenner i lårmuskelaturen at jeg har tatt i;) Det kjennes ut som om jeg har gått for livet i dag. Det er jeg fornøyd med.

Og i dag var jeg ikke alene på veiene. Det krydde av andre våryre mennesker. Unge og gamle, alle var ute og priset våren. Barnefamilier, hvor de yngste håpefulle var ute med sykkelen for første gang. Herlig!

Et treningsprogram å leve (godt) med

Jeg har endelig kommet i gang med mine PT-timer på SATS. Det er nesten ett år siden min siste PT-time og jeg har savnet dem. Savnet dem for det er godt å få veiledning, støtte, oppmuntring og pesing underveis. Av en trener som ikke bare er faglig flink, men som også bærer med seg ett og annet i ryggsekken. Min trener kjenner godt til hva jeg sliter med og hva jeg trenger å fokusere på. Sammen er vi blitt enige om et treningsopplegg jeg kan leve med. Til og med leve godt med. 2 økter på SATS pr uke samt en økt ute langs veien er planen. Det er litt mindre enn det jeg gjorde i fjor på denne tiden, men det viste seg at det ble litt for mye for min etterhvert aldrende og skrøpelige kropp:) Da ble det jo hofteproblemer så det holdt, og løpeforbud i 6 måneder. Kanskje dette treningsopplegget fungerer bedre. Jeg har begynt å innse at jeg må lytte mer til kroppen, og til legene også for den delen:) Sist jeg var på sykehuset fikk jeg beskjed om at jeg ikke får lov å trene så hardt at jeg blir utslitt og ligger som et slakt i gangen når jeg kommer hjem. Jeg skal høre på dem. Jeg lover å ta det litt mer med ro. Jeg har lært!