Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

lørdag 30. juli 2011

Dagen derpå

Fy fader, jeg er skikkelig støl etter de 13 km i går kveld. Jeg kjenner det i låra, hoftene og i skuldrene. Ærrè mulig...på høy tid å komme i gang med disse noe lengre turene.

For å løse litt opp i slitne muskler, går jeg en tur i skogen med min kjære datter. Blåbæra og multene er modne. Så bra, så får jeg i meg noen antioksidanter i samme slengen;)

Den høyre hofta er begynt å "murre" igjen. Jeg er litt bekymret for den, jeg må si det. Det var jo på grunn av den jeg bare kunne drive med alternativ trening de siste 5 ukene før New York Marathon. Ikke optimal oppladning, men jeg kom jo til mål. Jeg krysser fingrene for at den kjennes bedre ut i morgen. Har planer om en kort joggetur da.

Så var det det der med å måle hvor langt jeg har løpt. Polar + Wolkswagen Polo blir upraktisk i lengden... Endomondo som jeg ser flere bruker, klarer jeg ikke å laste ned på iPhonen min, så nå tester jeg ut noe som heter Runkeeper. Det ser ut til å kunne fungere. Men jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg kan legge kart over løpeturene mine ut her, uten at leserne får innsyn i hele greia. Må teste det litt mer.

Hører humring og undertrykt fnising fra sofaen.. Datter Martine har pinadø meldt meg på til Wipeout!
Ærrè mulig, sier jeg for andre gang i dag. Men jeg pleier aldri å bli trukket ut til noe som helst, så jeg er ikke veldig bekymret for å bli plukket ut her heller. Og sansynligvis sammenfaller en eventuell deltakelse der med Firenze-turen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts with Thumbnails