Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

onsdag 21. desember 2011

En kort oppsummering

Treningsåret 2011 ble ikke helt som jeg hadde håpet. De siste månedene har jeg hatt løpeforbud pga smerter i hoftene. Jeg har faktisk lyttet til legenes råd, latt være å løpe, men er fortsatt ikke bra. Jeg får bare smøre meg med tålmodighet.

De første ni månedene fikk jeg trent som jeg ønsket, og jeg var i god fremgang. motivasjonen var på topp, og det meste var helt greit:) Jeg satser på at jeg i løpet av 2012 vil komme meg dit igjen.

Jeg har deltatt i flere løp, og er rimelig fornøyd med resultatene. Det beste er selvfølgelig at jeg har klart å trene regelmessig, iallefall stort sett, gjennom hele året.

Selv om jeg ikke kan løpe akkurat nå, prøver jeg jo å være i aktivitet. Jeg går mye, og er innom SATS med (u)jevne mellomrom. Nå venter jeg egentlig bare på mer snø, slik at jeg kan få tatt noen skikkelige skiturer:)

tirsdag 22. november 2011

Avslag på prosjektsøknaden min!!!

jeg har søkt Extrastiftelsen om midler for å kunne gjennomføre prosjektet mitt Løp for Livet. Søknadsfristen var i juni og i dag kom altså lista over de prosjektene som fikk støtte. Jeg fikk dessverre ingen støtte, det gjorde derimot et annet prosjekt som het akkurat det samme. er ikke det litt rart?

Jeg var forberedt på at sjangsen for ikke å bli valgt ut var stor. Allikevel sitter jeg her med en klump i magen, og jeg kjenner at jeg ble veldig lei meg. Er ikke mitt prosjekt viktig nok? Jo! Det er det. Det er viktig for meg og det er viktig for mange andre som har vært og er i samme situasjon som meg. Jeg kommer derfor ikke til å gi meg. Jeg skal komme til mål med prosjektet mitt, selv om jeg ikke får økonomisk støtte. Det hjelper ikke å sitte å grine. Jeg må brette opp ermene og ta ordentlig tak i prosjektet igjen. Jeg har lagt alt på is i en periode mens jeg optimistisk ventet på avgjørelsen. Nå skal jeg finne andre måter å jobbe på, og jeg må sette et helt annet tidsperspektiv på det.

Jeg finner nok en del ledig tid innimellom som jeg kan vie til Løp for Livet, og jeg kan snakke pent med flere snille og flinke mennesker jeg kjenner:)

Løp for Livet skal i mål, uavhengig av om jeg får økonomisk støtte eller ikke!

Ta gjerne en titt på www.lopforlivet.no
Her ligger det første utkastet, og på Macen ligger det hundrevis av bilder og kilometer med bokstaver som skal publiseres. Og sponsorene står forhåpentligvis i kø!

Jo mer jeg tenker på det, jo mer kjenner jeg hvor utrolig skuffa jeg egentlig er over det avslaget! (Her tenker jeg mange stygge nord-norske gloser som ikke egner seg på trykk. De høres litt sånn ut £#%¥£$|+*$!!!<})

onsdag 16. november 2011

Fortsatt alternativ trening

Nå har jeg ikke løpt siden OM i september. Ikke kan jeg gjøre det med det første heller.

Kjedelig egentlig. Og når man ikke kan løpe, så har man så veldig lyst til å gjøre det. Rart det der.

Men jeg trener litt allikevel. Jeg går mange turer, og jeg er en del på SATS og spinner. Det er deilig å gå lange turer i klart og kjølig høstvær. Og OK trening er det også. Denne uka har jeg jobbet på det nye kontoret vårt i Oslo, og jeg har gått lange turer i Nordmarka. Herlig!

Jeg kommer til å reise til Firenze som planlagt. Selv om jeg ikke kan delta i maratonet som planlagt skal jeg iallefall hente startnummeret mitt;) Og kanskje det er noe morsomt i goody-bagen;)

lørdag 15. oktober 2011

Variert trening;)

Denne uka har jeg trent veldig variert, og det har vært morsomt. Treningsglede på høyt nivå;)

Jeg har gått på fjellet og i skogen. Jeg har gått på mølle og hatt intervalltrening på ellipse. Jeg har vært på diverse spinningtimer. SpinningMovie. Det var bra, bortsett fra at lerretet hang for høyt opp. Noen flere timer der, og kink i nakken er et faktum. Men knallartig å være med å sykle i felt;)

Jeg har trent styrke og jeg har til og med testet ut en ny maskin som har dukket opp nede på SATS. En "stake-maskin" for langrennsløpere. Skikkelig tungt! Jeg satser på bedre gli enn det der når jeg skal gå på ski i vinter.

For jeg satser virkelig på å gå på ski når snøen kommer. På torsdag kjøpte jeg til og med nytt skiutstyr. Jeg er klar for vinteren!

Jeg har bestemt meg for at det er helt greitt å ikke kunne løpe. Iallefall for en stund.

onsdag 12. oktober 2011

Fridagen brukes til trening (blandt annet)

Jeg har fri fra jobben i dag, og hva er da bedre enn å legge inn en langøkt?
Jeg hadde allerede meldt meg på en spinningtime på formiddagen i dag, og jeg dro tidlig ned på SATS slik at jeg kunne gå på elipsemaskinen først.

Det ble en langt, flott økt i dag. Ingen løping, men jeg klarte å ta meg skikkelig ut allikevel. Og treningen ble litt mer variert enn om jeg bare skulle ha løpt. Jeg har jo ikke helt slått fra meg maraton i november, så jeg må legge inn noen skikkelige langøkter.

Dagens trening varte faktisk i tre timer og det ble plass til både ellipse, spinningtime, mølle (rask gange i oppoverbakke) og styrketrening.

Og når jeg endelig er ferdig med økten er det med god samvittighet jeg slanger meg i sofaen med et glass hvitvin:)

tirsdag 11. oktober 2011

Jeg er i gang med alternativ trening

Og det kjennes faktisk ganske bra. Tenk på hvor mye annet jeg kan drive med enn de lange joggeturene som jeg burde gjøre for å komme meg i mål på maraton;)

I stedet for å løpe gatelangs i 2 timer på søndag gikk jeg opp på toppen av Rødtind i stedet. Egentlig mye koseligere enn å løpe langs trafikkerte veier. Det blir en skikkelig treningsøkt også, når man går så fort man kan. Det hadde snødd om natten, og det hadde lagt seg litt snø på toppene. Høstfargene er på sitt flotteste også. Vakkert.


Tromsdalstind med hvitt dryss


Flotte farger



I går, mandag, stakk jeg innom SATS. I stedet for mølla ble det en tur på sykkel. Jeg klarer ikke å presse meg like mye når jeg sykler som når jeg løper, så treningseffekten blir nok ikke like høy. Men slik som kroppen er nå, er sykling fint. Tidligere syklet jeg mye, men jeg kuttet ned på det da jeg begynte å jogge. Det ble vanskelig å finne tid til begge deler. Men jeg gjenoppdaget gleden ved å sykle. Selv om det bare var inne på en spinningsykkel. Jeg avsluttet økten med styrketrening for bein, rygg og skuldre. Jeg har ikke trent styrke siden før sommerferien, så det blir spennende å se hvor støl jeg blir etter denne økten.

I dag, tirsdag, har jeg gått (og småjogget - ja, jeg vet at jeg ikke skal løpe, men bena begynte å gå fortere av seg selv) opp til skihytta. Turen passer perfekt å gjennomføre rett etter jobb, før jeg begynner med middagen;)

Så helt til slutt kommer det en liten bekjennelse. Det er mulig jeg har gjort en tabbe, men jeg har kjøpt en Bosuball som jeg har planer om å bruke hjemme. Jeg er litt redd for at det skal skje det samme med den som det har gjort med vekter, strikker, rockeringer, baller og annet stæsj....Men den er sikkert grei å ha.

lørdag 8. oktober 2011

Jeg får dette til!

Jeg har laget en ny plan vedrørende trening. Den går ut på å gå turer i skogen og trene styrke på SATS. Jeg skal med andre ord ta det rolig. Jeg tror jeg har godt av det. Jeg har bestemt meg for å la løping være løping helt til hoftene er helt bra, og jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal være lei meg for det.

Jeg har derfor bestemt meg for ikke å dra til Oslo neste helg (flybilletten er booket om). KK-mila får gå uten meg.

Hva jeg gjør i forhold til maraton i i Firenze er jeg litt mer usikker på. Jeg reiser helt sikkert dit, og jeg tror også at jeg kommer til å plukke opp startnummeret mitt. Hva jeg så gjør, må jeg nesten ta som det kommer. Jeg håper at jeg er fornuftig og lar være å starte. Firenze er en av mine favorittbyer, og 4 dager der i november blir helt knall. Løping eller ikke.

Dagens trening ble en times tur på sleipe og våte bladdekte stier. Sola stakk frem, og det ble en bra tur i herlig høstvær.

Det snødde faktisk litt på morgenen og på fjelltoppene har snøen lagt seg. Det er for tidlig med vinter enda;)

På toppen av øya ligger Skihytta

Snøen har lagt seg på toppene

onsdag 5. oktober 2011

Av og til må man endre fokus og mål

Jeg har fått løpeforbud! Min kjære fysioterapeut var bastant i sine uttalelser tidligere i dag. "Ingen løping overhodet, unge dame! Jeg vil ikke høre at du har løpt en eneste meter før du er helt smertefri. Og skal jeg dømme etter hvordan dette ser ut i dag, vil det bli veldig lenge til." Det eneste positive med dette var uttrykket "unge dame"....

I følge han kommer hoftesmertene som en kombinasjon av Churg-Strauss sine herjinger og for mye løping på asfalt. Alle musklene er kjempestramme og bekkenet er visst mer eller mindre låst. Fysioterapeuten sa forøvrig at som regel er det et kompliment når noen forteller deg at du har stram rumpe, men i mitt tilfelle var det visst ikke det. Nei vel.

Så nå blir det iallefall ikke KK-mila for mitt vedkommende neste helg, og det blir sannsynligvis ikke noe maraton  i november heller. Men Firenze uten løping er også fint;) God mat og vin og ivrig tilskuer istedet. Jeg vet akkurat hvor jeg skal stå, på veien opp mot Piazzale Michelangelo. Der er det tungt;)

Så hva i all verden skal jeg gjøre nå da? Trene må jeg. Det har Churg-Strauss bestemt. Men hva skal jeg trene, og hva skal jeg trene til? Jeg kan sykle, svømme, gå i skogen og på fjellet, gå på ski og surre rundt på SATS i styrkeapparater og på Ellipsemaskin. Så det er forsåvidt nok å velge i, det er bare det at det er å løpe jeg helst vil. Og jeg liker å ha et maratonløp som mål. Det krever såpass mye trening at jeg ikke kan skulke treningen. Er målet et terrengløp på 5 km er det på en måte bare å møte opp. Til mål kommer jeg. Og ser jeg et snitt til å skulke treningen, er jeg relativ lett å be....

Jeg skjønner at jeg må ta noen valg, jeg må endre fokus hva gjelder trening og mål. Iallefall for en god stund fremover. Og jeg må faktisk begynne å innse at sykdommen kanskje kommer til å sette noen flere begrensninger i livet mitt enn det den har gjort hittil. Flere begrensninger enn det jeg setter pris på. Allerede da jeg lå på sykehuset for drøye to år siden, måtte jeg gjøre en rekke korrigeringer. Nå ser det altså ut som om jeg må gjøre flere. Og jeg liker det ikke.

Men kjære Churg-Strauss, jeg lar meg ikke knekke!

tirsdag 4. oktober 2011

Skogstur i cellegiftbakrus

Kombinasjonen høy dose Prednisolon og cellegift intravenøst er ingen god coctail. Kortisonen gjør meg kjempegira, energisk og sulten som en ulv. Cellegifta gjør meg kvalm, og jeg får sterke hodesmerter og feber. Det må jo gå dårlig det;)

På grunn av ulvehungeren  "måtte" jeg bake boller, og jeg "måtte" spise 6 varme, nybakte herlige boller med smør og ost. Rett etter middag...som forøvrig var omtrent dobbelt så stor som vanlig. Og så slår kvalmen og hodepinen til. Jada, det er så herlig...

Men allerede etter en dag begynner kroppen å fungere mer normalt igjen. Etter jobb i dag gikk jeg derfor en times tur i skogen. Hoftene fungerer fortsatt dårlig, og siden jeg enda går rundt i cellegiftbakrus, var en rolig skogstur akkurat den type trening jeg trengte.

I morgen skal jeg til fysioterapeut, og jeg er spent på om han kan finne ut hvorfor hoftene er så vonde. Forhåpentligvis har han en plan for hvordan han skal få dem bedre igjen. Fy fader, som jeg gleder meg til å kunne jogge igjen. Er det ikke rart hvor lyst man har til å trene når man egentlig ikke kan?

søndag 2. oktober 2011

Pasienttur til Gutta på Skauen

Ikke for å syte og klage altså, men jeg vil ikke påstå at hoftene er noe bedre i dag. Så det er i ganske slett humør jeg krabber opp av senga. Humøret stiger heller ikke nevneverdig når jeg titter ut og ser at skyene henger lavt og regnet siler ned.

Hva gjør man en sånn dag? Når både formen og humøret er dårlig og ikke engang værgudene gidder å være på parti med deg. Da er det trist, gitt. Heldigvis er det mye morsomt å drive med inne.... Jeg nevner i fleng; vaske badet, rydde i medisinskapet (høres ikke ut som noe jobb, men med et slikt medisinarsenal som jeg har, er det det), støvsuge, kaste ut alle verandaplantene som egentlig har vært døde i et par uker allerede og legge bort sommerjakkene og henge inn vinterklærne istedet. Det siste hjelper iallefall ikke på humøret.

Det er kjedelig å være i dårlig humør, og det gidder jeg sjelden å være lenge. Hvem kan tenkes å skulle ut i et slik dritvær? Jeg sender en SMS til Inger-Helen, min gode venninne med hjertestarter;) Hun skal sikkert ut, tenker jeg. Javisst skal hun ut, både hun og kjæresten. Veldig fint, da klistrer jeg med på dem, og blir med ut til Gutta på Skauen.

En tur på snaue 4 kilometer. Men som passer perfekt for ei med hjertestarter og kjæresten som har brudd i ryggen. Og meg da, med 2 hofter som ikke vil at jeg skal bevege meg og en Churg-Strauss som som har bestemt seg for å minne meg på at han er der. En skikkelig pasienttur;) I pessregn. Litt regn (les; mye regn) er ikke farlig, så lenge man har godt selskap. Og Gutta på Skauen serverer skikkelig bålkaffe. Svart og kruttsterk! På veien tilbake til bilen føler vi oss ganske gruttsterke vi også. Som har trosset både værguder og skranglete kropper.

Skikkelig bålkaffe

To "pasienter" på tur

lørdag 1. oktober 2011

Jeg har bare lyst til å grine!

Jeg ser at den overskriften ikke ser bra ut. Men er det ikke av og til lov til å si hvordan man egentlig har det? Når vi møter venner, familie og ukjente også, er et av de første spørsmålene vi stiller; "Hvordan har du det?" Og av en eller annen grunn forventer vi  et "jo takk, bare bra" i retur. Jeg har begynt å si at "nei vet du, i dag har jeg det ikke så greit." Og jeg ser at mottakeren som regel blir litt satt ut. Feil svar.

Men det er tilfellet, jeg har bare lyst til å grine. Fordi jeg er lei meg, fordi jeg har denne Churg-Strauss som alltid følger etter meg uansett hva jeg finner på for å kvitte meg med han. Og fordi jeg ikke kan trene. Det høres kanskje dumt ut å si at jeg griner fordi jeg ikke kan trene? Men trening for meg betyr ikke bare å holde meg i form, holde vekta nede og for generelt velvære. Trening for meg betyr å holde sykdommen i sjakk slik at jeg kommer meg gjennom dagen på en så OK måte som mulig. Klarer jeg ikke å trene, er Churg-Strauss rask med å puste meg i nakken. Jeg kjenner nærværet, og det takler jeg dårlig.

I dag besto min "trening" av en nølende og vaklende gåtur på 4 kilometer. Det tok meg 1,5 time. Da går det ikke fort;) Det føltes nesten som om da jeg trente meg opp etter at jeg satt i rullestol for drøye to år siden. Men jeg var iallefall ute og fikk rørt litt på meg. Uansett hvor langt nede jeg er, hjelper det å komme ut å være i aktivitet. Til og med denne turen gjorde underverker. Skulle selvfølgelig helst ha jogget, men på grunn av smertene i hoftene er det helt umulig. Og det er selvfølgelig på grunn av dem at jeg ikke klarte å bevege meg fortere.

Nå når turen er gjennomført virker det ikke som om smertene er sterkere iallefall, og det får jeg ta som et godt tegn. På onsdag skal jeg til fysioterapeut, håper han kan hjelpe.

Og på mandag skal jeg på sykehuset for min faste dose med cellegift. En dag hvor jeg er koblet til intravenøs-stativet og har mange samtaler med de andre som er der i samme ærend. De dagene pleier å være veldig hyggelige, selv om vi kunne ønske at vi møttes under andre omstendigheter;)

Jeg drømmer om å ligge under dette treet

torsdag 29. september 2011

Jeg fortsetter min ensomme vandring på ellipse

Aller først stor applaudering til alle dere som har løpt OM og i Berlin. Jeg leser om gode opplevelser og flotte resultater. Knall!

For min egen del ble jo OM et sørgelig kapittel, men jeg må bare se fremover;) Til Firenze.
Jeg trente forsiktig en halvtime på ellipse på SATS i går, men må bare innrømme at hoftene ikke likte det.

Etter endt økt ramlet jeg inn i PT-Hilde. Hun hadde egentrening, og plutselig var jeg sugd inn i hennes styrketreningsøkt. Hyggelig! Og slitsomt... Totalt sett ble treningen i går helt grei. Jeg har ikke trent styrke siden før sommerferien, og vet at jeg må komme meg i gang igjen med det. Kanskje gårsdagens møte gir meg det lille puffet jeg trenger?

Blir frustrert av ikke å kunne trene som jeg vil, men har forstått at jeg må ta smertene på alvor. Førstkommende onsdag skal jeg til fysioterapeut, så får vi se om han har noe fornuftig å fortelle meg.

mandag 26. september 2011

Da er OM over for denne gang....

Jeg våkner til flott løpevær, og dessverre, også en vond hofte. De 6 kilometerne jeg gikk i går merker jeg i dag. Jeg ligger og tenker på hvor vondt det gjør. Sånn egentlig. Er det sånn at jeg kanskje kan klare å komme meg gjennom løypa i dag? Jeg har jo så lyst. Og været er jo helt knall! Det blir ikke vanskelig å kle seg riktig for løpet i dag iallefall.

Jeg står opp og koker min vanlige havregrøt, leser Aftenposten, og tenker. Og spekulerer. Er sikker på å starte. Er helt sikker på å la være. Går og legger meg på sofaen. Funderer videre.

Gir beskjed til ei løpevenninne at jeg ikke kommer. To timer før løpsstart sitter jeg på T-banen i full løpemundur.... Fortsatt veldig usikker. Jeg trenger jo ikke å starte... Jeg sier til meg selv at jeg bare skal ned å se på alle de andre.

Starten er gått


Startskuddet går, og jeg befinner meg midt inne i folkemengen som utålmodig tripper over startstreken. Jeg har bestemt meg for å være med så lenge jeg klarer. Holder hofta i 3 kilometer er det greit. Holder det helt til mål er det enda bedre. Det siste anser jeg selv nesten som utopi.

Det går kjempefint til å begynne med. Jeg holder et fint tempo til meg å være, og etter 5 kilometer ligger jeg langt foran skjema til personlig rekord. Yess!! Over Aker Brygge er det ikke noe morsomt lenger. Det gjør vondt i hofta. Veldig vondt. Men jeg kan ikke bryte her hvor det er så mange tilskuere. Jeg kommer til Operaen, og nå er smertene helt jævlig. For å si det mildt. Jeg skjønner at jeg ikke kan fortsette til mål, og begynner å ta av meg startnummeret. 12 kilometer blir det på meg i dag. Det positive er at jeg løp fort. Etter Torill-standard;)

I farta;)

Med startnummeret i hånda...

Skuffelsen er stor!

Jeg krysser løypa og sniker meg inn mellom alle de som kommer løpende fra Filipstadkaia. Plutselig har jeg bare 5 kilometer til mål, og jeg lurer på om jeg skal sette på meg startnummeret igjen og kreke meg til mål.... Nei, jeg tenker vel ikke det. Ikke egentlig.

Jeg krysser aldri målstreken i dag dessverre. Og det er skikkelig ergerlig, denne gangen har jeg jo faktisk trent regelmessig og relativt målrettet.

Selv kommer jeg altså ikke til mål, men jeg har to venninner som løp på henholdsvis 1.40.09 og 1.40.10!
Gratulerer Ann-Kristin og Lene! Kjempebra!

lørdag 24. september 2011

21 timer igjen til OM

Det er bare timer igjen til start på Oslo Maraton. Startnummer og T-skjorte er i hus, men jeg er fortsatt veldig i tvil om hva jeg skal gjøre.

I dag har jeg gått to runder rundt Sognsvann. Jeg merket ingenting i hofta da, men så er det jo en viss forskjell på å gå rolig i 6 kilometer og å jogge 21.

Jeg har veldig lyst til å gjennomføre løpet i morgen. Jeg har trent bra lenge og alt lå godt til rette for å klare å gjennomføre et bra løp. Helt til for tre uker siden.

Mange har bedt meg om å være fornuftig. Å la være å løpe i morgen. Det er ikke verdt det dersom skaden blir verre. Og jeg er enig. Men jeg har jo så lyst til å være med. Jeg vil være en del av folkefesten i morgen. Som deltaker, ikke som tilskuer.

Jeg tror derfor at jeg stiller til start i morgen kl 13.35. Jeg skal ta det helt med ro, jeg får heller bryte dersom det blir for vondt. Målet blir rett og slett bare å fullføre, tiden er ikke viktig.

Jeg har iallefall T-skjorta....

onsdag 21. september 2011

Dette var noe sørgelige greier...

Det er over 2 uker siden jeg løp sist. I dag måtte jeg prøve å komme meg gjennom en kort joggerunde. Og den ble kort. Sakte gikk det også. Veldig sakte.

Hofta er fortsatt vond, selv om den er blitt  bedre. Jeg hadde håpet at smertene skulle bli mindre etterhvert som kroppen ble varm, men det fungerte ikke helt slik. Hofta var vond hele tiden, og løpesettet var ikke helt optimalt. Jeg "sank" litt for langt ned hver gang jeg satte høyrefoten ned, og det kjentes ikke helt bra ut.

Jeg skal kjenne litt på hvordan dette blir utover kvelden. Dersom smertene ikke ble verre enn før jeg løp, prøver jeg meg på en kort løpetur igjen på fredag. Og da skal jeg ta den endelige avgjørelsen på om jeg kan løpe OM på søndag.

Jeg håper virkelig at jeg kan det. Jeg har tross alt trent med det for øyet helt siden snøen forsvant. Jeg har fortjent å komme  til mål der!

onsdag 14. september 2011

Ellipse-trening før jobb

Hofta er litt bedre i dag. Bank i bordet! Jeg tar derfor sjansen på en treningsøkt før jobb i dag. Løpe klarer jeg fortsatt ikke, så det blir ellipse-maskin i dag også.

Jeg kjører intervaller i 45 minutter. Selv om dette ikke kan sammenlignes med løping når det gjelder intensitet er det et greit alternativ til løping. Når jeg heller ikke har noe valg, er det ikke noe å lure på heller;)

I dag har jeg meldt meg inn i en løpegruppe her i Tromsø. Northern Runners heter den, og jeg gleder meg til første trening. Hvis beina er klare for det, blir jeg med på intervalltreninga mandagen etter OM. Gleder meg til å møte mange sprekinger på ett brett;)

mandag 12. september 2011

Nølende trening på elipse

Er veldig usikker på om det er lurt å trene. Skjønner at det ikke er noe sjakktrekk å løpe, det klarer jeg jo ikke heller, så det er ikke noe tema.

Men det er sånn at jeg får veldig "spring i bena" når jeg kanskje burde la være å trene. Så jeg tok turen ned på SATS, og tok en rolig og nølende økt på elipsemaskinen. Det er skånsom trening for hoftene, og det burde gå bra. Tenkte jeg.

Når jeg sitter her under et pledd i sofaen, med en stor kopp te i hånda (og Macen i fanget) kjenner jeg at jeg kanskje burde latt være. Det verker kontinuerlig i hofta. Og jeg ser med stadig større skepsis på countdownen min til OM. 12 dager og noen timer.... Jaja. Jeg har hvilt meg i form før.


Jeg kikker på løpsbilder fra Berlin Maraton for å motivere meg selv litt ekstra;)


Hilsen avdelingen for syting og klaging....

søndag 11. september 2011

Ikke noe særlig bedre....

Hofta er like vond i dag dessverre, og det blir selvfølgelig ingen løping. Jeg går heller en veldig rolig tur i skogen. Det er flott vær, og det er deilig å være ute. Jeg skulle bare så veldig gjerne ha løpt....

Det er mindre enn 14 dager til OM. Herregud! Jeg må bli bra, og det fort.

Flotte høstfarger i Tromsø

På gjengrodde stier

Utsikt mot Kvaløya
Etter snaue to timer i skogen er det godt å komme inn. Jeg og fjortisen min steiker vafler, drikker blåbærsaft og spiller Rummy. Egentlig et greit alternativ til å løpe;)
Jeg tapte igjen...

lørdag 10. september 2011

KRISE!

Jeg klarer ikke å løpe. Det har skjedd noe inne i den høyre hofta. Det er så vondt, at bare det å gå rundt i stua gjør vondt.  Jeg gikk en rolig tur i skogen i dag for å se om smertene ble verre. Det gjorde egentlig ikke det, men løping er helt uaktuelt dessverre.

Jeg er skikkelig fortvilet! Bare to uker igjen til jeg skal gjennom halvmaraton i Oslo, og nå mister jeg verdifull treningstid.

Jeg krysser fingrene for at jeg kan løpe litt igjen s i løpet av kommende uke.

torsdag 8. september 2011

Frankrike -> Ile de Re -> På langtur med en Østers i magen

Jeg hører tromming på taket når jeg våkner. Det regner. Ikke akkurat drømmevær når jeg har planlagt langtur på sykkel i dag. Jeg satser på at dersom jeg somler ordentlig med frokosten, så har regnet gitt seg når jeg er sykkelklar. Det slår til, iallefall nesten. Det kommer en og annen kort regnskur underveis, men det gjør ingenting.




Første stopp er La Couarde sur Mer, 6 km unna der jeg bor. Jeg kikker innom noen butikker og tar er par bilder av kirken før jeg ved en tilfeldighet ser det. Stedet som etter sigende har øyas beste østers på menyen. Jeg stikker nesa forsiktig innenfor døra, og der slurpes og slafses det over en lav sko. La parte des Anges er stinn av folk som bare må ha det. Østers. Jeg må slettes ikke ha det, men bestiller den minste porsjonen med østers de har (6 stk) og det største glasset med vin som kan kjøpes for penger.


La meg slå det fast med en eneste gang, jeg synes østers er ekkelt. Jeg klarer å svelge en, ved hjelp av en halvliter vin.

Turen fortsetter mot Les Portes, 17 motvindlange kilometer unna. Jeg tråkker på det jeg klarer, og selvtilliten min hva angår sykling stiger proporsjonalt med antall syklister jeg tar igjen. At dette for det meste er pensjonister og barnefamilier har jeg ikke tenkt å si høyt. Østersen jeg spiste og druknet med vin for en mil siden, ligger og skvulper i magen.

I Les Portes spiser jeg lunsj før jeg sykler tilbake til St Martin. Været holder seg ganske OK, og jeg har fått meg en fantastisk tur over øya. Totalt 46 kilometer ble det i dag;)

onsdag 7. september 2011

En ganske rolig sykkeløkt


Jeg er fortsatt på Ile de Re, denne lille, flate øya ute i Atlanterhavet. Det blir en rolig sykkeltur på meg i dag også, 15 km ser jeg RunKeeper har målt det til. Det er ikke rare turen, men det kjennes som sagt bra ut for kroppen min:)

Jeg ser med skrekkblandet fryd at telleren til Oslo Maraton viser langt under 20 dager igjen. Og så surrer jeg rundt og sykler i stedet for å løpe. Men jeg satser på at jeg gjør det rette, og at det jeg driver med nå er lurt....








tirsdag 6. september 2011

På sykkeltur på Ile de Re

Denne uken skal jeg ikke løpe en meter. Jeg er på Ile de Re, en liten øy på vestkysten av Frankrike. Her sykler alle. Jeg også.

Jeg leier sykkel på nærmeste sykkelutleie. En skikkelig sykkel. Med ballongdekk, sete med fjæring og handlekurv foran.

Landsbyene ligger som perler på en snor, og jeg er innom flere koselige steder i dag.

Jeg sykler på et edderkoppnett av sykkelstier. Gjennom vinåkre og østersfarmer, saltutvinningsmarker og røsslyngproduksjon. Jeg går på vindrueslang i vinåkrene, østersfarmene sykler jeg fort forbi. Jeg sykler i motvind, og må tråkke på med jeg klarer for ikke å miste balansen.

Sykling er kanskje ikke like god trening som løping, men jeg tror jeg har godt av alternativ trening noen dager. Og dagenssykkelsturr har vært flott:)

Totalt ble det drøye tre mil, og det er egentlig greit.

søndag 4. september 2011

Dagen derpå

Det verker i hele kroppen etter gårsdagens treningsøkt. Jeg er kjempestøl i bekkenet, den venstre hofta er skikkelig vond, og jeg er støl i lårmusklene. Jaja. Jeg skal ikke løpe noe i dag, så det går seg vel til. Men akkurat den hofta bekymrer meg litt. Det var jo nettopp hofteproblemer som gjorde at jeg måtte trene alternativt de siste fem ukene før New York Maraton i 2009. Jeg slurver veldig med uttøying etter jeg har løpt, jeg må innrømme det. Der har jeg mye å lære. Det er mulig at hofta ville ha godt av litt tøying? Hva tror dere?

I morgen reiser jeg til Frankrike, og jeg har tenkt å la være å løpe mens jeg er der. Jeg skal sykle i stedet. Det gleder jeg med til. Det er en flott måte å se nye steder på, og samtidig er det god trening. Mye mer skånsomt for kroppen også:)

lørdag 3. september 2011

Langøkt rundt Sognsvann

Dagens langøkt rundt Sognsvann har vært planlagt lenge, og 6 runder er hva jeg hadde lagt opp til. Da jeg står opp er det grått og trist og det regner. Jeg liker ikke å løpe i regn, og har mest lyst til å legge meg igjen. Etter en alvorsprat med meg selv, bestemmer jeg med for å følge planen om å dra til Sognsvann i alle fall. Antall runder kunne diskuteres underveis.

Som vanlig er det mange folk ute og løper, og det er i veldig inspirerende å løpe sammen med mange andre. Ja, vi løper ikke akkurat sammen, men samtidig. Det er nok for meg:).

Allerede halvveis på første runde er jeg gjennomvåt, og regnvannet renner ned i øynene. irriterende. Og like irriterende at jeg ikke hadde tatt med caps. Temperaturen er grei, så jeg fryser ikke. De to første rundene går veldig bra, jeg løper lett og kjenner ikke så mye til verken hofte eller korsrygg. På runde tre derimot begynner ryggen å bli virkelig plagsom og jeg er usikker på om det er lurt å fortsette. Hofta begynner også å murre litt mer enn ønskelig. Jeg går i noen minutter, og det hjelper litt.

Fjerde runde og halve femte går faktisk greitt, men så er det stopp. Helt stopp! Det er vanskelig å løfte beina, rett og slett. Så da går jeg litt igjen da. Jeg går i ett minutt og subbeløper i ett minutt. Da jeg har kreket meg gjennom den femte runden vurderer jeg seriøst å avslutte. Fem runder er egentlig veldig bra. Men så er det jo det at jeg hadde planlagt å løpe 6 runder, og da er det litt feigt å slutte nå. Ikke blir det noe lettere å fullføre maraton heller hvis jeg gir meg nå. Så jeg biter tennene sammen, og fullfører den sjette runden også.

Jeg er stolt av meg selv da jeg går mot bilen, jeg gjennomførte etter planen, tross drittværet og vi eter både her og der. Det er jenta si det!

Jeg avslutter hele økta med en vaffel og brus i kiosken....


fredag 2. september 2011

Fantastisk Ingvill!

Jeg er så utrolig imponert over Ingvill Måkestad Bovim! 6. plass i VM er jo intet mindre enn fantastisk:)

Jeg heier på deg!

torsdag 1. september 2011

En bra treningsøkt i skikkelig bonus-vær

Jeg må åpne med noen ord om været! I dag har det vært et fantastisk bonus-vær. Det var meldt grått, trist og regn og 10-12 grader. Dagen startet riktignok sånn, men utover ettermiddagen har det klarnet opp, og sola skinner nå fra nesten skyfri himmel. Soldager som denne smaker ekstra godt litt sent på sesongen. Herlig!

På planen min står det at jeg skal løpe mellom 5 og 8 km, og RunKeeper, som jeg forøvrig liker bedre og bedre, påstår at jeg gjennomførte 6,4 km. Jeg klarte å holde jevn fart hele veien, og tempoet lå en tanke over det jeg pleier. Kan det hende at den systematiske treningen de siste tre ukene kan ha gitt litt fremgang? Alt føles bedre, iallefall.

Jeg liker å ha musikk på øret når jeg løper, men jeg er helt håpløs når det gjelder å finne frem til gode løpelåter. Jeg fikk noen tips  av Lene, og et par av de låtene var helt supre. Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har lastet ned Sledgehammer tidligere? Helt suveren å løpe etter;) Og så er det en som jeg tror heter 100 dage. Fantastisk fin låt, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er en låt som er god å løpe til, eller om det er bedre å ha den på i bakgrunnen når jeg ligger og sløver på sofaen. For et problem.

Fra verandaen en annen solskinnsdag
I morgen skal jeg til Oslo, og ukens langøkt kommer til å gå rundt og rundt på Sognsvann på lørdag.


tirsdag 30. august 2011

Gjennomført intervalløkt = Lykke

Iallefall nesten;) Når jeg sleper meg opp trappene etter en snau times intervalløkt (inkludert oppvarming og nedjogging...) er jeg stolt av meg selv. Følelsen jeg får når jeg har klart å ta meg helt ut er veldig tilfredsstillende. Bare det å få oppleve den følelsen er nesten verdt alt slitet. Håper selvfølgelig at treningen skal gi positivt utslag på de kommende løpene jeg skal delta i også, men akkurat nå er det ikke så viktig.

I fjor var det en knakende god selger på G-Sport som lurte på meg et par Puma sko. Et par lette, lekkerbiskener som i følge selger ville kutte 15 sekunder på kilometeren. Hmmm. Har mine tvil om det, men jeg tok de på meg i dag for første gang på aldri så lenge. Og de er lette å ha på foten, mye lettere enn Asicsen jeg løper med til vanlig. Dempingen blir tilsvarende dårligere, og det er ikke så bra for min skrantne kropp. Men på en slik kort økt som i dag fungerte det ganske greitt. Det er deilig å løpe med lettere sko, men at jeg fløy bortover veien er vel å overdrive en smule.

Sjekket med RunKeeper i etterkant, og det viste seg at 4-minuttersdragene i snitt gikk litt fortere enn sist. Men om det skyldes skoene i seg selv, eller troen på dem, eller rett og slett at jeg tok i mer, er uvisst. Akkurat det klarer ikke selv RunKeeper å si noe fornuftig om;)

Treningsøkten i dag satt langt inne. Jeg har helt frivillig vasket gulvene i dag i et håp om å bli fritatt for trening. Det fungerte dårlig. Jeg har prøvd å lenke meg fast til sofaen, men det nyttet ikke det heller...
Men nå som jeg er ferdig, er alt bare deilig!

mandag 29. august 2011

La oss alle samles på LØPEBLOGGERE

Hei alle:)

Jeg har opprettet en blog jeg har kalt LØPEBLOGGERE (www.lopebloggere.blogspot.com)

Her har jeg lyst til å samle så mange som mulig av oss som blogger om løping (og annen form for trening). Selv blir jeg inspirert av andres blogger, og dersom jeg kan finne dem på ett sted hadde det vært flott.

Jeg håper at du vil være med her. Send meg en mail til torill.berg@live.no hvor du kort forteller om deg selv og bloggen, og legg gjerne ved et bilde. Når det er mottatt legger jeg dette ut på www.lopebloggere.blogspot.com

Meld deg gjerne som følger av LØPEBLOGGERE, og spre invitasjonen til å folk dere tror vil være med.

Dersom du har forslag til hva bloggen skal inneholde, er du velkommen til å sende meg en mail på det:)

Jeg håper på mange tilbakemeldinger:)

søndag 28. august 2011

Første innetrening på lenge!

Jeg har gjennomført alle mine tre treningsøkter som planlagt denne uken, men det begynte å krible litt i bena på formiddagen i dag. Det er mulig jeg ble inspirert av de fantastiske idrettsutøverne som deltar i Friidretts-VM...

Det regnet og jeg hadde ikke så lyst til å løpe gatelangs i dag, så jeg stakk innom SATS Langnes en tur. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært der på lenge, jeg som er ansatt der til og med. Jeg stepper riktignok bare inn og tar noen økter i resepsjonen dersom de er i beit, men allikevel. Nå er det pusset opp, og det er blitt skikkelig fint.

Det murrer litt i den høyre hofta, så jeg tror jeg gjorde lurt i å ikke løpe idag. Istedet ble det 30 minutter på Elipsemaskin. Erfaringsmessig vet jeg at denne treningsformen fungerer fint for meg som alternativ til løping. Da jeg trente til New York Marathon i 2009, fikk jeg løpeforbud og måtte trene de siste 6 ukene på elipse. Jeg liker denne treningsformen, og av og til er det hyggelig å trene sammen med andre.

Jeg prøvde meg på noen drag på tredemølla, men jeg kjente murringen i hofta med en gang, og valgte å la mølla være.

Jeg avsluttet økten med mage- og ryggøvelser. Noe som også er blitt forsømt i disse herlige sommermånedene. Jeg får se om jeg klarer å få lagt litt styrke inn i treningsplanen.

Alt i alt en flott bonus-økt;)

fredag 26. august 2011

Om å drasse et eller flere kilo ekstra gjennom en maraton....

Jeg elsker tall. Jeg elsker å snu og vende på dem, legge til og trekke fra. Komme med laaange utredninger om dersom og hvis....

Etter at jeg fikk diagnosen min Churg-Strauss og i den forbindelse må knaske kortison la jeg på meg 12 kilo i løpet av en måneds tid. For jævlig! Ikke nok med å bli syk, men man skal jammen drasse på et ekstra fettlager som tilsvarer 30(!) bordpakninger med smør også. Det er tungt. Jeg har heldigvis klart å kvitte meg med en del av disse og står i dag igjen med noe som tilsvarer 10 bordpakninger. Og alle ligger rundt magen....

Tja, hva har så dette med løping å gjøre? Det er selvfølgelig mye tyngre å løpe når man må drasse på ekstra kilo. Mine matematiske beregninger forteller meg følgende;

Mine ekstrakilo: 10 bordpakninger med smør/4 kg fett.

4 kg ekstra som skal løftes for hvert eneste skritt jeg tar når jeg løper. Jeg løper ikke fort, har heller ikke spesielt lang steglengde. La oss si at steglengden er 80 cm. Jeg skal løpe maraton i Firenze. Denne distansen er 42 195 meter. For å gjennomføre denne distansen må jeg flytte beina 52 743,75 ganger. De siste 75 cm kan jeg legge inn i ett kjempested over målstreken. Hvis jeg orker.

Og vi fortsetter;

52 743 skritt * 4 kg (eventuelt 10 pakker smør) = 210 975 kg (eller 520 743 smørpakker)

Skjønner dere problemet? Det er ikke spesielt morsomt å måtte forflytte 210 975 kg ekstra. Bare på grunn av den kortisonen.....

Det høres forresten enda verre ut å skulle flytte over 500 000 pakker med smør rundt i Firenze!

Som dere skjønner er jeg oppsatt på å klare å kvitte meg med de ekstra kiloene jeg sitter igjen med. Men det er ikke lett!

torsdag 25. august 2011

Avdelingen for syting og klaging

Etter en fantastisk økt i går, måtte selvfølgelig nedturen komme. Men at den ble så voldsom var litt overraskende. Ja, jeg vet at jeg ikke burde løpe 2 dager på rad. Jeg vet at kroppen min ikke takler det så bra. Men for å få kabalen med trening, jobbing, familie, loppemarked fredag og lørdag og alt annet til å gå opp, måtte langøkta kjøres i dag. Hvis ikke, ville det ikke bli noen langkjøring denne uka. Så enkelt er det;)

Det er strålende sol og 17 grader da jeg står klar nede ved søppelsluket (for uinnvidde; dette er mitt offisielle start- og målpunkt) kl 11.30 i dag. Jeg har til og med tatt fri fra jobben for å få lagt inn denne økta. Snakk om å være pliktoppfyllende (iforhold til trening, ikke i forhold til jobb. Det er bra det er jeg som har ansvaret sjappa....). Jeg kjente det allerede etter 5 minutter at dette blir ei seig økt. Beina er som tømmerstokker og baksiden på begge lår verker. Allerede på vei opp brua, etter 20 minutter sneglejogg, må jeg stoppe og tøye ut. Vakker utsikt, det må jeg innrømme. Jeg tror nesten ikke det finnes vakrere enn Nord-Norge i strålende sol. Synd at dagen ødelegges av en langtur i tights og joggesko. Mens jeg sto der og tøyde, tenkte jeg at jeg heller burde ha vært på stranda. Men, jeg har et treningsopplegg å følge....

Tøyinga hjelper lite. Den bidrar bare til at tiden går, og at sluttiden blir så elendig at jeg allerede har slettet den fra RunKeeper. pulsklokka og fra minnet.

I følge planen skal jeg løpe 17 km i dag. I utgangspunktet ikke noe stort problem, jeg har distansen inne, men i dag er alt helt feil. Jeg har tatt med blåbærsaft i drikkebeltet, men safta gjør bare at jeg får vondt i magen og må gå i mange minutter på grunn av det. Og så begynner den venstre hofta å murre, det er rart, for det er den høyre som pleier det.Så da må jeg gå litt til på grunn av det. Så får jeg vondt i det venstre kneet, og jeg begynner å tenke på en bekjent som skal opereres for menisk om noen uker. Det vil ikke jeg, og jeg finner det best å gå litt til for å se om kneet roer seg. Både kneet, hofta og magen stabiliserer seg på et jevnt ubehagelig nivå, så det går på et vis. Men tømmerstokk-beina er med hele veien. Det er en pine å løfte beina, og når det er 8 km igjen, lurer jeg seriøst på om jeg skal ringe etter taxi. Det hadde vært deilig, bli kjørt helt til døra. Og selv om jeg gjorde det, ville jeg tross alt ha gjennomført en relativ lang økt.

Jeg fortsetter allikevel videre til fots, og rett før jeg skal over brua på hjemveien kommer det 4 reindyr løpende. Midt på gangveien. Fy fader som jeg skvetter! De kom liksom bare styrtende ut av et lite buskas i veikanten. Jaja, er man på landet, så er man på landet.

Det er så vidt jeg klarer å jogge nedover brua, og det er jo skandaløst å spasere nedover der i treningstøy. Så pinlig å bli observert gående i den lengste nedbakken i hele løypa! På et eller annet vis klarer jeg å få til noe som kan defineres som jogging. Hvis man legger godviljen til.

Da jeg endelig ser det kjære søppelsluket mitt, har jeg tilbakelagt 21 kilometer! Det er jo en hel halvmaraton det! Om jeg er klar til OM? Nix! Dette her var ikke bra i det hele tatt. Men jeg tror at årsaken til alle probleme i dag er at jeg har løpt to dager på rad. Håper iallefall at det er så enkelt. Nå tar jeg meg fri fra løping frem til søndag, og krysser fingrene for at det går bedre da:)

onsdag 24. august 2011

Spring i bena og lopper i blod

I følge treningsprogrammet skulle jeg løpe mellom 5 og 8 km i dag. Det ble 5,1 km. Litt fordi jeg hadde lyst til å slå rekorden fra forrige uke og litt fordi jeg skulle på møte kl 18.30  i forbindelse med loppemarkedet klassen til datter Martine skal arrangere på lørdag. Jeg rakk både løping og lopping, det er bra.

Jeg hadde som sagt bestemt meg for å prøve å slå rekorden fra forrige uke på den litt utradisjonelle distansen 5,13 km. Så nede ved søppelsluket (fortsatt mitt offisielle startpunkt) sto jeg klar med pulsklokke og RunKeeper og prøvde å starte begge samtidig, mens jeg også konsentrerte meg om å få en god start. Jeg har erfart at det er lett å tape mange sekunder dersom det blir fomling med tidtakerutstyret;) Jeg har en mellomtid nede i krysset ved flyplassen. 4 sekunder bak tiden fra forrige uke. Fader også.

Jeg legger derfor inn et aldri så lite drag (her kommer intervall-treninga mi jammen til nytte) og ved vending er jeg nesten et halvt minutt foran. Yuhuu! Bare resten igjen, tenker jeg, mens jeg pustende og pesende sliter meg videre. Det går helt strålende helt til den siste oppoverbakken. Den er ikke så bratt, men den er så uhorvelig laaaang. Det rare er at den strekningen ikke virker spesielt lang i begynnelsen av turen, når jeg løper denne nedover. Jeg lokker frem Stae Torill, og jeg kaster meg over søppelsluket på en tid som  er 47 sekunder raskere enn i forrige uke!

Hvor skal dette ende? Herlig følelse! Og det loppemarkedmøtet ble bare et pliktløp.

tirsdag 23. august 2011

KK-mila 2011

Da har jeg jammen fått meldt meg på til KK-mila 15. oktober også. Det blir en kostbar høst;) Å fly fra Tromsø samt å overnatte på hotell hver gang det er et aller annet løp jeg vil være med på koster penger. Men det er verdt hver eneste krone;) Artig å kunne kombinere løping med reising. Og litt shopping;)

Vi sees.

mandag 22. august 2011

Hvor langt er ett minutt?

Det har vært skrevet mye om dette i media de siste ukene. Hvor langt er ett minutt? Svaret ser ut til å være at jo eldre du er, jo fortere går ett minutt. Det kan hende at det er sånn. Men jeg har et alternativt svar på det spørsmålet.

Si at du kommer hjem fra jobben en mandag kl 16.00. La oss ta utgangspunkt i at vi snakker om denne mandagen, for å gjøre ting enklere. La oss si at du har lovet deg selv at du innen kl. 18.00 skal stå klar ute ved søppelsuget (i mitt tilfelle) for å starte ukens intervalltrening. Går de 120 minuttene fort eller sakte? Fort! Veldig fort.

Så er du i gang med intervalløkten, og på planen står det at du skal løpe så fort du klarer i 4 minutter, for så å gå i 4 minutter. Så skal dette gjentas 5 ganger. Går de 4 minuttene hvor du skal løpe fort eller sakte? Veldig sakte! Du løper og løper og løper. Du venter så lenge du klarer før du ser på klokka første gang. Hvor lang tid er det gått? Rett i overkant av 1 minutt! Du løper videre, sliter deg fremover. Før du igjen ser på klokka. Bare for å oppdage at du så vidt er halvveis. Jeg spør enda en gang. Går de 4 minuttene fort eller sakte? Svaret er SAKTE!!!

Så svaret på spørsmålet om hvor langt ett minutt er, avhenger mer av form enn av alder....

Jeg har som dere kanskje forstår vært gjennom en intervalløkt i dag. Og de 4 minuttene som dragene varer er fantastisk lange. Det første minuttet går helt fint, det andre går greit. I løpet av det tredje begynner jeg å telle lyktestolpene jeg løper forbi for å få noe annet enn sekunder å tenke på, og i det fjerde minuttet tenker jeg bare på at jeg snart dør. Men jeg klarte det! Og jeg toppet det hele med en kjempespurt på 1 minutt i overbakke.

Knall, Torill!

lørdag 20. august 2011

Bestetider er til for å brytes

I følge treningsplanen min skulle jeg løpe 16 km i dag. Jeg så på en måte frem til å løpe i dag, jeg følte meg i fin form, selv om det ble sent i går kveld og jeg ikke skulle ha drukket det siste glasset med vin.

På vei mot Sandnessundbrua kjente jeg et blaff av lykke. Jeg tenkte på hvor heldig jeg er som faktisk kan løpe. Jeg tenkte på hvor heldig jeg er som er i ganske god form, at jeg faktisk kommer til å klare å gjennomføre min tredje maraton om noen uker. Jeg er i bedre form enn mange friske mennesker. For drøyt to år siden var det ikke mange som ville satse pengene sine på at jeg noengang ville løpe igjen. Jeg var kanskje den eneste... I dag er jeg kjempeglad for at jeg klarte å dra meg selv opp av den grøfta Churg-Strauss dyttet meg ned i.  Han dyttet hardt! Jeg kunne ha ligget der fortsatt.

I dag har jeg egentlig ikke så mye å klage over. Jeg fungerer ganske fint, jeg jobber, riktignok bare i 50% stilling akkurat nå. Men jeg skal klare å komme tilbake for fullt på jobb også. Det er jeg sikker på.

I helga har jeg besøk av ei god venninne. Vi lager god mat og drikker vin. Ser på romantiske kjærlighetsfilmer på video og snakker om kjærligeten og livet forøvrig. Hun er enda ikke fyllt 40, men har hatt to hjerteinnfarkt, og lever nå livet sitt med pacemaker. Hun har 20% hjertekapasitet, men er i full jobb, som direktør på en av byens hoteller. Hun er mer aktiv enn mange med full hjertekapasitet. Det er ikke så mye som stopper henne. Fordi hun har bestemt seg for å leve livet så godt hun kan.

Og det er jo sånn det er. Man får til akkurat det man vil;)

Og i dag løp jeg kjempefort (alt er relativt), jeg var lykkelig, og gruset bestetiden min med 6 minutter!

Påmeldt til Oslo Maraton 2011

I dag fikk jeg avklart at jeg kan delta på Oslo Maraton. Så bra! Jeg har meldt meg på til halvmaraton, og gleder meg til være med. Jeg er nok ikke helt klar til å løpe såpass langt enda, men trener jeg etter planen min i ukene fremover, så skal jeg klare å komme meg i mål. Tiden er uvesentlig, det er iallefall det jeg sier høyt. Hva jeg tenker er noe annet;)

Fra Oslo maraton 2009

torsdag 18. august 2011

Grete Waitz`siste løpetips

I Dagens Nærligsliv finner vi et maratonprogram fra Grete Waitz april 2011. Dette skrev hun rett før hun døde, og det var rettet spesielt til deltakerne i Oslo Maraton. Hun stilte opp for alle oss andre, hele veien. Kunne hun hjelpe andre, så gjorde hun det.

Jeg var så heldig å få møte Grete Waitz i New York da jeg skulle løpe maraton der i 2009. Det er et møte jeg aldri kommer til å glemme. Maratondronningen i egen person. Hun var travelt opptatt på standen til Adidas, men hadde satt av en time til å signere autografer, og når denne timen var over, fikk jeg altså treffe henne.

Et fantastisk møte med ei fantastisk dame!

Hun visste at jeg også var syk og hun ønsket meg lykke til med løpet og alt annet. Jeg fikk med meg to gode råd på mitt første maraton; Ta det med ro, og drikk når du har anledning. Gjett om jeg fulgte de rådene.

I forbindelse med at jeg fikk min diagnose Churg-Strauss jobber jeg med et prosjekt som heter Løp for Livet. (Se gjerne første utkast på www.lopforlivet.no) Dette skal være en elektronisk møteplass for mennesker som ønsker å få drahjelp med å komme seg i aktivitet. Det blir forum hvor deltakerne kan diskutere seg i mellom og også et sted hvor de kan få svar fra et kvalifisert panel. De skal få tilpassede treningsprogram og tips og råd i forbindelse med eget kosthold. Vi åpner opp for sponsorer og annonsører også. Dette var dagens reklame...

Jeg satt på jobben og ante fred og ingen fare da telefonen ringte. (Ikke at det er så uvanlig....)

-Tromsø Event, du snakker med Torill
-Hei, dette er Grete Waitz..

...og da ramler jeg nesten av stolen!

Jeg hadde noen uker tidligere rettet en forespørsel til henne om hun kunne tenke seg å engasjere seg i Løp for Livet. Og nå ringte hun for å si at det ville hun gjerne! Hun syntes prosjektet var veldig bra, og ville gjerne bidra. Jeg kunne få benytte alle nyhetsbrevene hun skrev for Oslo Maraton, og hun kunne også besvare enkelte spørsmål som ville komme inn gjennom forumet. Var det noe jeg lurte på eller trengte svar på, var det bare å sende en mail, eller ringe på telefonen til Jack, for egen mobil hadde hun ikke;)

Jeg ble så glad! Glad for at hun likte prosjektet og lykkelig for at hun ønsket å støtte det. Så det at hun alltid ville hjelpe når hun kunne, det er sant.

Tilbake til maratonprogrammet hun har laget. De begynner denne uken og varer i 6 uker frem til Oslo Maraton. Jeg har sett mest på programmet som er beregnet for de som ønsker å løpe på 4-4,5 timer. Det er nok litt for ambisiøst for meg, men det som er morsomt, er at det er ikke så veldig store avvik fra det programmet jeg allerede har laget. Det eneste er at i hennes program er det lagt opp til 4 økter i uken, mens det jeg har har 3 økter. Men jeg ble inspirtert til å ta meg en løpetur i dag også, lett jogging + noen lette drag. Etter anbefaling fra Grete Waitz.

onsdag 17. august 2011

Jeg slår det herved fast - intervall-treninger hjelper!

Kanskje litt tidlig å si det etter kun en intervall-trening..... Men det finnes faktisk flere kilometer med forskningsrapporter som understøtter min påstand;) Ikke hør på dette våset mitt, jeg er bare litt ovenpå i dag.

Jeg gjennomførte økt nummer 2 denne uka i henhold til treningsplanen min (utrolig at jeg fortsatt henger med der). Jeg skulle ifølge den løpe mellom 5 og 8 km, og det gjorde jeg ved å løpe 5,1. Det holdt akkurat, gitt. Dette er den samme sløyfa som jeg har løpt flere ganger, og som jeg 27. juli satte ny rekord. Hva  skjer i dag? Jeg gruser den! Med 58 sekunder. Jeg gjentar; 58 sekunder! Det er helt fantastisk. Selv om jeg løper sakte, så er det fantastisk morsomt å slå egne rekorder. Det gjør at jeg får et ekstra lite tupp i stumpen, og hjelper meg til å komme meg ut døra igjen neste gang. Noe som minner meg på at "neste gang" er 16 km....Det er laaaaangt.

Det gikk som sagt veldig fint i dag. Det var sterk medvind helt til vending, og da lå jeg 50 sekunder foran den forrige rekorden, og jeg håpet at jeg skulle greie det. Men på returen ble det tungt. Søravinden midt i fleisen. Har dere noen ganger drømt at dere er ute og løper? Da går alt i store og utrolig saaakte bevegelser. Sånn kjentes det ut på returen i dag. Det må allikevel ha gått greitt for da jeg klokket meg inn nede ved søppelsuget (start- og målområdet mitt) slo jeg altså den forrige bestetiden med 58 sekunder. Ikke var jeg så hakkanes sliten heller. Det er jeg ikke så glad i heller. Å bli sliten, altså. Å trene utenfor komfortsonen er noe jeg ikke er flink til, jeg må innrømme det. Jeg vet at jeg må det for å bli bedre, men da blir jeg jo så sliten. Og det er vondt. Jeg liker på en måte bare å lunke rundt i mitt jevne, rolige trav. Det blir ikke noen gode tider av det, men noen må bli sist. Det er iallefall det jeg tenker, men jeg vil jo ikke bli sist. Ikke egentlig. Så da må jeg bare bite i det sure eplet, trene jevnere, mer og bedre. Og vondere. Jeg tror jeg i gang.

Jeg så forresten ut som en joggende bomullsdott i dag. Jeg hadde vasket tightsen uten å ta ut toalettpapiret jeg hadde lagt i baklomma sist jeg var ute.

Ikke vask tight med dopapir i lomma!!!



mandag 15. august 2011

Min første "ordentlige" intervall-trening!

La meg ta det beste først. I dag var det strålende sol og 24 grader i Tromsø kl 15.30 da jeg startet  treningen min. Det er sjelden kost;) På beina har jeg et par flunkende nye Asics sko. Lilla. Asics passer meg helt perfekt, og det er fort gjort å kjøpe nye sko. Asics, god demping, ingen pronasjon, størrelse 38. Ferdig!

Veldig fornøyd med disse


Så var det den derre intervall-økta da.... Da jeg signerte treningsplanen ble jeg fortalt at intervall-trening er noe jeg ikke kommer unna dersom jeg ønsker å sette ny pers i Firenze. Og jeg tenkte at 4 x 4 minutter må da kunne gå greitt. Hvor sliten kan jeg bli? Veldig, viste det seg. Så sliten at jeg endret det til 5 x 3. Da jeg hadde jogget ned til der selve inervallene skulle starte, knallet jeg til som om det var 60 meter på skolestafetten i 4. klasse jeg løp. Da blir 4 minutter veeeeldig lenge. Etter 3 minutter klarte jeg ikke mer, og jeg justerte en smule på den treningsplanen...Men jeg tok 5 drag istedet for 4, og jeg løp i 15 minutter i stedet for 16, så alt i alt ble det ikke så verst. Men fy fader så sliten jeg ble. Og midt i det siste draget havnet jeg oppi en skikkelig bratt bakke. En bakke jeg alltid går opp når jeg er på joggetur. Og nå måtte jeg altså komme meg opp der i vesentlig høyere fart. Men jeg klarte det! Sliten, men stolt som en hane! Eventuelt høne!

Og jammen kom det ikke en fyr på sykkel og ropte, "Stå på, flott fart!" Det har aldri skjedd før. Så jeg gikk fra intervall-treningen med en skikkelig god følelse. Det var på en bisarr måte litt morsomt å bli så sliten også;) Jeg hører jeg er litt høyt oppe nå, men det tillater jeg meg i dag;)

RunKeeper fungerte fint, jeg begynner å like den greia der. Den har masse morsomme funksjoner og jeg gleder meg allerede til å se om jeg klarer å holde høyere fart på dragene på neste intervall-økt. Det er utrolig hva man kan måle med disse duppetittene nu for tiden;)

lørdag 13. august 2011

Ny sesonglengste


Hoi, så herlig! Men dritsliten, selv om jeg ikke løp så fort på slutten. Fikk forresten en melding på FB om at jeg var obsertvert på brua på returen. Da kan jeg iallefall være sikker på at jeg ikke ble observert mens jeg løp.....Opp brua på returen = stiv spasering.

I følge mitt nye treningsprogram skulle jeg løpe 15 km i dag. Jeg visste sånn omtrent hvor langt jeg skulle før vending, men så kom sola frem og det ble så deilig å være ute at jeg løp litt lenger enn planlagt. Så det ble faktisk 16,6 km og ny sesonglengste;) Herlig!! Det er jo mer enn 1/3 maraton det.

Det eneste som ikke var helt bra, var at jeg ikke hadde med drikkebeltet. Jeg fant det ikke da jeg skulle ut, det ligger sikkert et veldig smart sted. I kjøleskapet eller i fryseren, foreksempel. Og når jeg ikke hadde drikke med, ble jeg selvfølgelig kjempetørst. Nesten med en gang. Men rett før vending løp jeg inn i et bringebærkjærr. Snakk om flaks. Deilig bringebær, midt i blinken akkurat da. Jeg kikket på RunKeeper da jeg kom hjem, og det er enkelt å se hvor jeg hadde matpausen min;)

Det gikk veldig fint til og begynne med, og farten var helt OK. De siste kilometerne er tunge, jeg er ikke nok trent for slike distanser enda. Men det kommer.

Ikke hadde jeg vondt noe sted heller. Det får jo nesten ikke blitt bedre.

Ja, jeg løper for livet. Hver gang;)

Mental gjennomgang av dagens trening

I dag skal jeg etter treningsplanen løpe 15 km. Jeg blir nesten kvalm bare jeg tenker på det. Men kl 14.00 setter jeg i gang. Hvorfor kl 14, når jeg egentlig er en morgenløper? Jeg har lovet å kjøre min kjære datter til fotballhallen, så da blir det sånn. Det betyr at jeg har god tid til å grue meg til å løpe.

Drømmer om da jeg trente i Firenze sist sommer


Det første jeg tenkte på da jeg våknet i morges var denne treningsøkten. Jeg så for meg hvordan jeg gikk ned trappene og ut til søppelsuget hvor mitt offisielle startpunkt er. Jeg løper nedover mot flyplassen og videre bortover til ridesenteret. Jeg ser meg selv gå oppover den lange bakken mot Hamna, før jeg jogger videre, forbi masta på nordspissen av øya. Etter en time, vet jeg at jeg er veldig sliten, og jeg gleder meg bare til å komme hjem. Jeg ser meg joggende forbi Forskningsparken og at jeg utslitt må gå opp til Universitetet og helt opp til skibrua. Det er 3 km med oppoverbakke, og det er komplett umulig å løpe oppover der. Men i tankene mine denne morgenen, jogger jeg faktisk litt lenger opp i bakken enn jeg gjorde sist. Fremskritt? I alle fall i tankene.

Når jeg endelig er kommet til skibrua er det nedover lenge. Helt ned til Jekta. Og så ser jeg for meg at jeg legger inn en liten ekstrasløyfe før jeg løper oppover Ørneveien og hjem. 15 km blir det.

Jeg kjenner meg egentlig helt ferdig med dagens trening.

fredag 12. august 2011

Jeg skal prøve å bli en trenings-slave

Jeg har fått hjelp til å lage et treningsprogram som skal hjelpe meg til å sette ny personlig rekord i Firenze 29. november.

Programmet baserer seg på trening tre ganger i uken, noe jeg tror kan være oppnåelig. Jeg er selvfølgelig klar over at det kommer uker hvor jeg ikke klarer å følge planen. Det er mye som kan dukke opp i løpet av drøye tre måender. Men jeg skal gjøre alt jeg kan for å følge planen. Jeg kan være rimelig sta og målrettet. Når jeg vil...

Jeg skal prøve å merke av med grønt etter hvert som øktene gjennomføres, så får vi se hvordan dette går.

Eventuelle løp og andre treningsøkter kommer jeg selvfølgelig til å registrere. Jeg må vel også rapportere dersom jeg skulker unna.

Ønsk meg lykke til!


FIRENZE MARATON
Økt 1Økt 2Økt 3
Uke 325 km15 km
Uke 33Intervall 4x45-8 km16 km
Uke 34Intervall 5x45-8 km17 km
Uke 35Intervall 2x2 + 4 x 45-8 km18 km
Uke 36Intervall 10 x 15- 8 km19 km
Uke 37Intervall 5x45-8 km20 km
Uke 38Intervall 3x2 + 4x45-8 km21 km
Uke 39Intervall 12 x 15 km23 km
Uke 40Intervall 5x55-8 km25 km
Uke 41Intervall7x35-8 km27 km
Uke 42Intervall 14x15-8 km29 km
Uke 43Intervall 6 x 45-8 km31 km
Uke 44Intervall 4x2 + 4x45-8 km33 km
Uke 45Intervall 5 x55-8 km25 km
Uke 465-8 km5-8 km10 km
Uke 475-8 kmMarathon

torsdag 11. august 2011

Drittdag!

Fy fader! I dag burde jeg egentlig aldri ha stått opp. En skikkelig drittdag, for å si det mildt. Da jeg kom hjem fra en endeløs dag på jobb hadde jeg mest lyst til bare å ligge på sofaen å grine. Men jeg skjønner jo at det ikke går an, så etter noen timer klarer jeg å ta meg sammen. Så noenlunde iallefall;)

Planen var å løpe en runde på drøyt 5 km. Jeg merker fortsatt på kroppen at jeg løp langt på tirsdag. Etter 1 km hadde verken bein eller hode lyst til å løpe noe særlig mer, men jeg er ikke så glad i å gå i fullt løpe-mundur....Så da ble det til at jeg tok noen intervalldrag istedet. Det ser litt bedre ut (i tilfelle jeg skulle møte noen kjente). Og jeg synes faktisk er litt morsomt også. Mens jeg gikk og løp omhverandre tenkte jeg på en annen som gjorde det. Husker dere Ådne Søndrål? Han småkjekke skøyteløperen som har OL-gull på 1500 meter. Han prøvde en slags intervallvariant på 5000 og 10000 meter. Han var jo elendig til å gå langt i sånn passelig bra fart, så han mente at det kanskje kunne fungere å gå rolig en runde og deretter spurte en runde. Det fungerte ikke, han ble aldri noen langdistanseløper.

Tja, noe må man jo tenke på når man løper, tenker jeg. Og da kan jeg like gjerne tenke på Søndrål som på noe annet.

Når jeg kom hjem for å sjekke den eksakte tiden og distansen på RunKeeper har den spilt meg et puss igjen. Jeg vet at løypa ikke er 7 km lang. Hadde den vært det, hadde jeg satt en uslåelig personlig rekord i dag, og det har jeg helt sikkert ikke gjort.

Allikevel er jeg ganske fornøyd med meg selv. Jeg klarte å mobilisere nok krefter og energi til å komme meg ut. Jeg beveget meg i overkant av 5 km, fikk lurt inn en intervalløkt og forbrant mange kalorier!

Jeg måtte forresten se på et bilde av Søndrål. Enten har han forandret seg veldig, eller så er det jeg som har forandret smak. Han er ikke så kjekk.

Bli med på Holmenkollstafetten 2012

Hei alle sammen!

Løp for Livet skal delta på Holmenkollstafetten 2012. Vi skal ha det like morsomt som i år, men vi håper at vi kan klare å stille nok folk denne gangen. I år var vi 4 som løp 2 etapper og det er i grunnen ikke optimalt. Skikkelig kjipt å komme til veksling og så vet du at du bare må fortsette, mens alle rundt deg har skikkelig futt i beina.

Nesten hele Løp for Livet laget i 2011


Noen av dere som har lyst til å bli med? Målet er å løpe raskere enn i år;)

Se http://www.facebook.com/?ref=home#!/event.php?eid=165916793469199 og meld din interesse der;)

Håper vi sees.

tirsdag 9. august 2011

Jeg, en løper!

I dag gikk det ganske lett, gitt. Da jeg endelig klarte å overtale meg selv til å stikke ut, vel og merke
Jeg løp rett i underkant av 14 kilometer dersom jeg skal stole på RunKeeper, og det har jeg tenkt til å gjøre i dag. Nesten 6 minutter fortere enn i forrige uke. Kjempebra, Torill!

Jeg klarte å tenke positivt underveis, og jeg løp i over 1 time før jeg måtte gå. Da gikk jeg riktignok lenge, for da er det 2 kilometer med oppover.  Men dette var en flott opplevelse.

Ved lunsjtider i dag bestemte jeg meg for å løpe etter arbeidstid. Sånn omtrent med en gang jeg kom hjem. Men så er det jo det da, at det er så mye annet å gjøre istedet. Interessante greier også. I dag for eksempel hadde jeg av uforklarlige grunner mer lyst til å vaske golvet enn å løpe. Tømme søppel, vaske klær og vanne blomster, samt å pakke ut bagen etter Sandefjord-turen var også morsomt.... Og når det var gjort, begynte det faktisk å bli litt sent. Det så ut som om det skulle begynne å regne også. Ikke var det noe særlig til temperatur heller. Jeg var sliten etter jobb, og kunne trenge å ligge på sofaen i stedet.

Det er rett og slett et under at jeg kom meg ut døra med treningstøyet på! Men som sagt, da jeg endelig kom i gang, gikk det strålende.

Underveis tenkte jeg på mye rart, gitt. Som regel klarer jeg ikke å holde lenge nok på en tanke til at det kommer noe konstruktivt ut av den. Det er liksom bare noe flyktige greier som er innom hjernen et lite øyeblikk, for det forsvinner igjen. Men i dag var det annerledes. Jeg tenkte mye på hvordan jeg skal få lurt til meg noen fridager i løpet av august slik at jeg kanskje kan reise bort noen dager. Og jeg tenkte mye på de fridagene jeg skal ha i september. I oktober tror jeg at jeg ikke har en eneste fridag, og jeg tenkte litt på hvorfor i all verden er det blitt sånn. Går det an å gjøre noe med det? Så er det november da, og da skal jeg jo til Firenze. Og jeg tenkte at det maratonet pinadø skulle ha vært i dag, for i dag var jeg litt i støtet med løpinga. Og jeg kunne se for meg hvordan jeg suste over målstreken og mottok medaljen. Tja, så veldig dyp tankevirksomhet var det kanskje ikke....

Distansen jeg løp i dag er omtrent 1/3 av en helmaraton, og det er ikke ille. Bare to tilsvarende runder, så er jeg i mål. Jeg hadde helt klart ikke orket å gjøre det i dag, men det er fortsatt mange uker til Firenze.

Akkurat i dag føler jeg at jeg er i rute! Så herlig!
Related Posts with Thumbnails