I følge treningsplanen min skulle jeg løpe 16 km i dag. Jeg så på en måte frem til å løpe i dag, jeg følte meg i fin form, selv om det ble sent i går kveld og jeg ikke skulle ha drukket det siste glasset med vin.
På vei mot Sandnessundbrua kjente jeg et blaff av lykke. Jeg tenkte på hvor heldig jeg er som faktisk kan løpe. Jeg tenkte på hvor heldig jeg er som er i ganske god form, at jeg faktisk kommer til å klare å gjennomføre min tredje maraton om noen uker. Jeg er i bedre form enn mange friske mennesker. For drøyt to år siden var det ikke mange som ville satse pengene sine på at jeg noengang ville løpe igjen. Jeg var kanskje den eneste... I dag er jeg kjempeglad for at jeg klarte å dra meg selv opp av den grøfta Churg-Strauss dyttet meg ned i. Han dyttet hardt! Jeg kunne ha ligget der fortsatt.
I dag har jeg egentlig ikke så mye å klage over. Jeg fungerer ganske fint, jeg jobber, riktignok bare i 50% stilling akkurat nå. Men jeg skal klare å komme tilbake for fullt på jobb også. Det er jeg sikker på.
I helga har jeg besøk av ei god venninne. Vi lager god mat og drikker vin. Ser på romantiske kjærlighetsfilmer på video og snakker om kjærligeten og livet forøvrig. Hun er enda ikke fyllt 40, men har hatt to hjerteinnfarkt, og lever nå livet sitt med pacemaker. Hun har 20% hjertekapasitet, men er i full jobb, som direktør på en av byens hoteller. Hun er mer aktiv enn mange med full hjertekapasitet. Det er ikke så mye som stopper henne. Fordi hun har bestemt seg for å leve livet så godt hun kan.
Og det er jo sånn det er. Man får til akkurat det man vil;)
Og i dag løp jeg kjempefort (alt er relativt), jeg var lykkelig, og gruset bestetiden min med 6 minutter!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar