Hvorfor trener jeg, egentlig?

I mars 2009 får jeg diagnosen Churg-Strauss. Det er som å få en knyttneve i magen. Jeg hadde lenge vært syk, veldig syk, men ville ikke innse det selv. Da jeg endelig kom inn på sykehuset kom jeg i rullestol, ute av stand til å gå selv. Jeg har trent meg opp fra å sitte i den stolen, til å klare å karre meg gjennom New York Marathon. Veien dit har vært lang og tung. Blod, svette og tårer er ikke fullt ut dekkende. Men jeg har klart det, og det er jeg stolt av. På grunn av at jeg er blitt syk, må jeg trene. For å klare meg gjennom hverdagen. Men å trene, det er god medisin det, ikke sant;)

Etter jeg ble syk satte jeg meg som mål å gjennomføre et maraton i året. Det gir meg både motivasjon og inspirasjon til å trene året gjennom. I denne bloggen vil jeg skrive om hvordan jeg trener, hva jeg trener og om hvordan jeg har det. Sånn egentlig.

søndag 31. juli 2011

Sesonglengste!

Sliten! Tørst! Fornøyd! Jeg løp 14,22 km i dag, og det er Sesonglengste! Iallefall er det det RunKeeper fortalte meg da jeg plottet inn ruta på forhånd. Jeg aktiverte programmet på iPonen da jeg startet å løpe, men etter 8,9 km forsvant GPS-signalene og hele greia stoppet opp. Når jeg kikket på www.runkeeper.com da jeg kom hjem så det ut som om jeg hadde løpt fra masta på nordspissen, tvers over øya i pinlig rett  linje, før jeg hadde lagt meg ned i en blåbæretue. Skikkelig irriterende, men det ser ut som at RunKeeper kan være et greit hjelpemiddel til logging av løpinga. Så lenge GPS-signalene er der...

Jeg har slanget meg på verandaen i hele dag, men jeg har kjent at jeg har hatt mye "spring" i beina. Og da er det bare å komme seg ut, mens lysten til å løpe er der.

Det gikk fint i 7 minutter. Da gikk skolissene opp. Måtte selvfølgelig stoppe for å knyte dem, og jeg reiste meg altfor fort opp igjen. Svimmel på grunn av litt lavt blodtrykk. Lærer aldri... Etter omtrent 14 minutter er det en oppoverbakke som jeg på forhånd hadde bestemt meg for å gå opp slik at jeg skulle holde lenger. Og så gikk det fint lenge. Jeg hadde bra musikk på øret, og ikke hadde jeg vondt noe sted heller.

Da jeg hadde løpt en snau time begynte jeg av alle ting å tenke på dette blogginnlegget, og at jeg skulle skrive noe om den mentale bryteren som det er så viktig for meg å ha stilt inn riktig. For når jeg skal løpe mer enn en time, må jeg virkelig ville det. Jeg tar meg selv i å tenke følgende mens jeg løp (bare ramset opp etterhvert som jeg husker dem) "nå er jeg sliten", "det er ingen som ser meg, nå kan jeg gå litt", "hvis jeg løper litt saktere nå, blir det lettere å slå rekorden nesten gang", "det er så fint vær i dag, det gjør ingenting om jeg bruker ekstra lang tid. Det er så fint å være ute i sola", "ånei, der går det noen foran meg. Jeg må gå jeg også, for hvis jeg løper forbi dem må jeg sikkert stoppe rett etterpå fordi jeg er så sliten og da tar de meg igjen, og så må jeg løpe forbi enda en gang". Og så videre.

Er det rart at det ikke går så fort med meg?

Etter omtrent 10 km blir det ille. Da skal jeg tvers over øya, fra den ene siden til den andre, og det er mye oppover. Og jeg er så sliten og hodet er fullt av kreative og fikse negative tanker. Den mentale bryteren min er helt klart ikke riktig innstilt. Jeg går hele veien fra Forskningsparken, gjennom universitetsområdet og videre til jeg er på toppen av Tverrforbindelsen. Men derfra og hjem er det nesten bare nedover, og jeg får en positiv opplevelse med å kunne løpe hele den siste kilometeren hjem.

Vel fremme slenger jeg meg ned på gressplenen og nyter sola i noen minutter. Sliten. Men ikke helt utslitt. Da jeg skal reise meg for å gå inn, protesterer den stakkars kroppen min. Den hadde det veldig fint der i horisontal stilling på plenen.

Og når jeg først driver å tester ut RunKeeper kan jeg legge ut det som ble registrert før de tidligere omtalte signalene nektet å la seg fange inn.


Men som sagt, jeg er kjempefornøyd med at jeg løp/jogget/gikk/sto 14,22 km i dag. I dusjen drømte jeg om Toscana, og jeg gleder meg til å reise dit igjen. Det er bare det at jeg må gjennomføre de 42 km før jeg virkelig kan kose meg og nyte noe av alt det Toscana har å by på:)






lørdag 30. juli 2011

Dagen derpå

Fy fader, jeg er skikkelig støl etter de 13 km i går kveld. Jeg kjenner det i låra, hoftene og i skuldrene. Ærrè mulig...på høy tid å komme i gang med disse noe lengre turene.

For å løse litt opp i slitne muskler, går jeg en tur i skogen med min kjære datter. Blåbæra og multene er modne. Så bra, så får jeg i meg noen antioksidanter i samme slengen;)

Den høyre hofta er begynt å "murre" igjen. Jeg er litt bekymret for den, jeg må si det. Det var jo på grunn av den jeg bare kunne drive med alternativ trening de siste 5 ukene før New York Marathon. Ikke optimal oppladning, men jeg kom jo til mål. Jeg krysser fingrene for at den kjennes bedre ut i morgen. Har planer om en kort joggetur da.

Så var det det der med å måle hvor langt jeg har løpt. Polar + Wolkswagen Polo blir upraktisk i lengden... Endomondo som jeg ser flere bruker, klarer jeg ikke å laste ned på iPhonen min, så nå tester jeg ut noe som heter Runkeeper. Det ser ut til å kunne fungere. Men jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg kan legge kart over løpeturene mine ut her, uten at leserne får innsyn i hele greia. Må teste det litt mer.

Hører humring og undertrykt fnising fra sofaen.. Datter Martine har pinadø meldt meg på til Wipeout!
Ærrè mulig, sier jeg for andre gang i dag. Men jeg pleier aldri å bli trukket ut til noe som helst, så jeg er ikke veldig bekymret for å bli plukket ut her heller. Og sansynligvis sammenfaller en eventuell deltakelse der med Firenze-turen.

fredag 29. juli 2011

13 km i herlig sommervær

Det er ikke ofte jeg må vente til kvelden med å løpe fordi det er for varmt. Men i dag måtte jeg det, sola skinte fra skyfri himmel, og varmegradene var ganske mange. Jeg har ikke gradestokk, men det var godt og varmt på verandaen i allefall.

Jeg satt på denne verandaen da og kikket utover der jeg hadde planlagt å løpe. Ned mot flyplassen, over brua til Kvaløya og bortover i retning Sommarøya. Det ser skikkelig langt ut når man sitter sånn og skuer utover. Og jeg tenkte, skal jeg liksom løpe helt dit? Ikke det at jeg skulle løpe helt til Sommarøya da, kun i den retningen.

Jeg fikk en mail i går kveld som gjorde at jeg endelig fikk satt i gang med å løpe litt lenger enn det jeg har gjort på lenge. Mailen kom fra Firenze. Fra maraton-kontoret. Og plutselig kom det løpet veldig nærme. Nesten ubehagelig nærme, må jeg innrømme. I mailen står det at jeg må huske på å ta med den originale legeerklæringen på at jeg er i stand til å løpe 42 km. Akkurat da lurte jeg litt på hvordan legen min kunne utstede den erklæringen.

Jeg skal ikke skuffe verken legen eller meg selv, så i dag ble det altså 13 kilometer med jogging. Sakte jogging, skal jeg kanskje heller si. Og litt gange innimellom. Den brua er tung å løpe over altså. Og så to ganger da gitt. Jeg løp forbi en bensinstasjon på veien og hadde jeg hatt med penger da skulle jeg kjøpt is og brus. Jeg var sliten, tørst og godtesjuk. Ingen god kombinasjon når jeg er ute på langtrening.

De første 3 km frem til brua gikk strålende, grei fart og ingen "vondter" noe sted. Jeg går deler av brua oppover, og blir forbiløpt av ei uforskammet sprek ungjente. Nedover brua går selvfølgelig fint, og det samme gjør det helt bort til der jeg snur. Bare med unntak av at jeg har lyst til å stoppe på den bensinstasjonen da. Jeg snur og det går igjen helt greit til brua. Men der må jeg gå, hele veien opp, og jeg kjenner at det gjør vondt på baksiden av det høyre låret. Ikke veldig vondt, men nok til at jeg må dra litt på det ene beinet oppover. Men på toppen av brua begynner jeg å løpe igjen og klarer det frem til det er ca 1 km igjen. Jeg må innrømme at jeg gikk mesteparten av disse siste 1000 meterne.

Men alt i alt ble det en god treningsøkt, og jeg er kjempefornøyd med at turen ble så lang som 13 km. Jeg har dessverre ikke en pulsklokke som måler hvor langt jeg har løper. Det betyr at jeg må sette meg i bilen når jeg kom hjem for å sjekke distansen. 13, 2 km for å være helt nøyaktig. Litt klønete å måtte ut med bilen hver gang jeg har løpt, så jeg må nok investere i en ny pulsklokke.

I morgen, kanskje?

Min datter Martine sto på verandaen med telelinse og tok bilder av brua på den tiden jeg løp der. Og gjett hva? Hun fikk meg med? Veldig utydelig, og bildet er veldig forstørret. Men jeg er der, i den mintgrønne iForm-løpet skjorta;)

Brua fortagrafert med 300 linse

Brua, veldig forstørret. 

Dersom du ser veldig godt etter ser dere et hode og en mintgrønn iForm-løpet skjorte litt foran og til høyre for bil nummer to fra venstre..... Jo, det er meg!

onsdag 27. juli 2011

Fortere enn vinden

Det var jeg i dag;) Jeg skulle egentlig ikke løpe i dag, men jeg ser på kalenderen at det kun er 4 måneder igjen til Firenze Marathon. De fire månedene må jeg bruke godt. 4,2 mil er langt, og det kreves mye trening for å klare å komme gjennom dem. Jeg har klart det før, og jeg skal klare det denne gangen også.

Så jeg må dra frem alt jeg har av viljestyrke og stahet.  Treningsplanen er klar, jeg må bare gjennomføre den. Så lett, og så vanskelig, er det.

Men tilbake til dagens løpetur. Det var vel egentlig datteren min som "tvang" meg ut i dag. Jeg tror nok hun ønsket å være litt alene hjemme. Jeg overdriver hvis jeg sier at jeg var kjempeivrig, men når jeg først fikk på meg joggeskoene var det helt greit.

Og hva skjer? Ny rekord! 7 sekunder bedre enn bestetiden som jeg satte i  mai. Helt fantastisk.  Det hadde jeg ikke ventet etter 6 uker med veldig lite løpetrening. Jeg har riktignok ikke ligget bare på latsiden i ferien, jeg gikkmi timesvis i fjellet de dagene jeg var i Østerrike. Men utover det, har det ikke blitt så mye trening, nei.

På fjelltur i St Anton.


Så nå har jeg altså 4 måneder på meg til å komme i maraton-form. Det er litt kort tid, men jeg klarer det!

tirsdag 26. juli 2011

Det hjelper å ta seg selv i nakken!

Flott sommervær i Tromsø i dag! Når arbeidsdagen er over, er det deilig å sitte på verandaen med ei bok, og hold dere fast, ett glass vann. Skulle nesten tro at jeg visste at jeg skulle løpe uten at jeg visste det....

Poenget er iallefall at jeg klarte å ta meg selv i nakken og løfte meg ut av stolen, inn i joggeskoa og ut på veien. Og kan jeg likesågodt løpe. Før jeg rekker å ombestemme meg.

Det blir en bra joggetur. Er strålende fornøyd med meg selv. Og tiden? Den neste beste jeg har løpt på:)

Knall, Torill!!!

I gang igjen?



Det har vært tungt å komme i gang med trening igjen etter ferien. Og det er mange grunner til det. For å trene, trenger jeg en viss porsjon av overskudd, og det har jeg dessverre ikke hatt den siste måneden.

I går klarte jeg allikevel å overtale meg selv til å gjennomføre en liten joggetur. 45 minutter ble det, og jeg er fornøyd med det. Jeg håper at dette er begynnelsen på å orke å begynne og trene igjen. Kjenner at det blir tøft i den modusen jeg er nå, men skal gjøre det jeg kan for å få det til.

Av og til får man noen slag som gjør at man blir satt helt ut. Sånn er det bare.

tirsdag 12. juli 2011

Fjellturer i Østerrike


Å gå i fjellet er glimrende trening. Jeg har fått kjørt meg skikkelig i noen dager. Med sekk på ryggen og kameraet over skuldra har jeg gått mellom 4 og 6 timer hver dag.





torsdag 7. juli 2011

På fjellvandring i Østerrike

jeg har hatt en super tur i fjellene rundt St Anton i dag også. Drøye tre timer hvor det aller neste er oppoverbakke. Musklene i legger og rumpe har fått skikkelig julig. Det er helt greit:)

onsdag 6. juli 2011

På fjellvandring i Østerrike

I en uke er jeg på fjelltur i Østerrike, nærmere bestemt St Anton. Et utrolig flott sted, og jeg går lange turer i fjellet hver dag. Turer på 5 timer er god trening, og når mesteparten er oppover får rumpemusklene kjørt seg. Det samme får leggmusklene i venstre fot. Ikke direkte behagelig, men nyttig. Tror jeg:)

God trening, god mat og god drikke. Livet er herlig.
Related Posts with Thumbnails