Men det er tilfellet, jeg har bare lyst til å grine. Fordi jeg er lei meg, fordi jeg har denne Churg-Strauss som alltid følger etter meg uansett hva jeg finner på for å kvitte meg med han. Og fordi jeg ikke kan trene. Det høres kanskje dumt ut å si at jeg griner fordi jeg ikke kan trene? Men trening for meg betyr ikke bare å holde meg i form, holde vekta nede og for generelt velvære. Trening for meg betyr å holde sykdommen i sjakk slik at jeg kommer meg gjennom dagen på en så OK måte som mulig. Klarer jeg ikke å trene, er Churg-Strauss rask med å puste meg i nakken. Jeg kjenner nærværet, og det takler jeg dårlig.
I dag besto min "trening" av en nølende og vaklende gåtur på 4 kilometer. Det tok meg 1,5 time. Da går det ikke fort;) Det føltes nesten som om da jeg trente meg opp etter at jeg satt i rullestol for drøye to år siden. Men jeg var iallefall ute og fikk rørt litt på meg. Uansett hvor langt nede jeg er, hjelper det å komme ut å være i aktivitet. Til og med denne turen gjorde underverker. Skulle selvfølgelig helst ha jogget, men på grunn av smertene i hoftene er det helt umulig. Og det er selvfølgelig på grunn av dem at jeg ikke klarte å bevege meg fortere.
Nå når turen er gjennomført virker det ikke som om smertene er sterkere iallefall, og det får jeg ta som et godt tegn. På onsdag skal jeg til fysioterapeut, håper han kan hjelpe.
Og på mandag skal jeg på sykehuset for min faste dose med cellegift. En dag hvor jeg er koblet til intravenøs-stativet og har mange samtaler med de andre som er der i samme ærend. De dagene pleier å være veldig hyggelige, selv om vi kunne ønske at vi møttes under andre omstendigheter;)
 |
| Jeg drømmer om å ligge under dette treet |
Sender over en virutell klaps på skuldra.
SvarSlettSynes nå forøvrig du er imponerende flink til å holde deg positiv.
Tusen takk, Ingalill;) Du har heldigvis ikke sett meg når jeg ligger på sofaen og griner, og synes SÅÅ synd på meg selv;) Det skjer heldigvis ikke så ofte lenger. Men jeg har erfart at alt går mye lettere når jeg prøver å være positiv!
SvarSlettIsj, vi er tydeligvis nede i samme bølgedal, ja. Men du verre enn meg, for du har jo en skade, det har ikke jeg. Jeg KAN jo trene, men har mer vondt i vilja. Jeg skjønner hvor frustrert du blir, spesielt siden du jo MÅ trene for å holde sykdommen i sjakk.
SvarSlettFår håpe fysio gjør underverker, så du kommer deg opp av denne bølgedalen.
En stor klem skal du i alle fall få. :o)
Uavhengig av hvilken grunn vi er nede i bølgedalen må vi bare ta oss selv i nakken og hale oss opp. Det klarer vi begge to:)
SvarSlettdet er ufattelig kjedelig å være nedpå, man orker ikke det i lengden. Men det er klart, det koster mye energi å jobbe seg opp, og det er ikke bestandig den energien er tilstede heller....jeg sliter med det nå. Det hjelper dessverre ikke med motivasjon når energien ikke er der. Men den kommer!
Vi klarer dette, Tone:)
Og jeg returnerer en stor klem:)