Jeg har slanget meg på verandaen i hele dag, men jeg har kjent at jeg har hatt mye "spring" i beina. Og da er det bare å komme seg ut, mens lysten til å løpe er der.
Det gikk fint i 7 minutter. Da gikk skolissene opp. Måtte selvfølgelig stoppe for å knyte dem, og jeg reiste meg altfor fort opp igjen. Svimmel på grunn av litt lavt blodtrykk. Lærer aldri... Etter omtrent 14 minutter er det en oppoverbakke som jeg på forhånd hadde bestemt meg for å gå opp slik at jeg skulle holde lenger. Og så gikk det fint lenge. Jeg hadde bra musikk på øret, og ikke hadde jeg vondt noe sted heller.
Da jeg hadde løpt en snau time begynte jeg av alle ting å tenke på dette blogginnlegget, og at jeg skulle skrive noe om den mentale bryteren som det er så viktig for meg å ha stilt inn riktig. For når jeg skal løpe mer enn en time, må jeg virkelig ville det. Jeg tar meg selv i å tenke følgende mens jeg løp (bare ramset opp etterhvert som jeg husker dem) "nå er jeg sliten", "det er ingen som ser meg, nå kan jeg gå litt", "hvis jeg løper litt saktere nå, blir det lettere å slå rekorden nesten gang", "det er så fint vær i dag, det gjør ingenting om jeg bruker ekstra lang tid. Det er så fint å være ute i sola", "ånei, der går det noen foran meg. Jeg må gå jeg også, for hvis jeg løper forbi dem må jeg sikkert stoppe rett etterpå fordi jeg er så sliten og da tar de meg igjen, og så må jeg løpe forbi enda en gang". Og så videre.
Er det rart at det ikke går så fort med meg?
Etter omtrent 10 km blir det ille. Da skal jeg tvers over øya, fra den ene siden til den andre, og det er mye oppover. Og jeg er så sliten og hodet er fullt av kreative og fikse negative tanker. Den mentale bryteren min er helt klart ikke riktig innstilt. Jeg går hele veien fra Forskningsparken, gjennom universitetsområdet og videre til jeg er på toppen av Tverrforbindelsen. Men derfra og hjem er det nesten bare nedover, og jeg får en positiv opplevelse med å kunne løpe hele den siste kilometeren hjem.
Vel fremme slenger jeg meg ned på gressplenen og nyter sola i noen minutter. Sliten. Men ikke helt utslitt. Da jeg skal reise meg for å gå inn, protesterer den stakkars kroppen min. Den hadde det veldig fint der i horisontal stilling på plenen.
Og når jeg først driver å tester ut RunKeeper kan jeg legge ut det som ble registrert før de tidligere omtalte signalene nektet å la seg fange inn.
Men som sagt, jeg er kjempefornøyd med at jeg løp/jogget/gikk/sto 14,22 km i dag. I dusjen drømte jeg om Toscana, og jeg gleder meg til å reise dit igjen. Det er bare det at jeg må gjennomføre de 42 km før jeg virkelig kan kose meg og nyte noe av alt det Toscana har å by på:)
Alt over 10 er langtur er mitt mantra.
SvarSlettGod innsats, og det der med gåinga er en evig kamp!
(psstt, gps!!!)
Hehe, mange av de samme tankene underveis har jeg, spesielt det om å løpe forbi gående. Jeg løper jo så sakte at det tar lang tid før jeg når dem igjen, lang tid å passere og så er jeg redd jeg må stoppe og så tar de meg igjen, og jeg må jøre hele greia på nytt. :oP
SvarSlettDu er flink som løper så lange turer!
Takk begge to for positive tilbakemeldinger om å løpe langt. For mange er nok 10 km spesielt langt, men for meg er det det.
SvarSlettNå skal jeg ta det med ro noen dager, er vanvittig støl og lemster etter i går. Av og til så lurer jeg på om det er verdt det. Men når jeg tenker på at jeg skal løpe 42 km om snaue 4 måneder, MÅ jeg jo bare pine meg gjennom det;)